Oscaranmeldese: I, Tonya

Tonya Harding levde virkelig opp til etternavnet sitt, og filmen om hennes liv ligner derfor en kvinnelig versjon av The Wolf of Wall Street (2013). Filmingen, tonen og humoren minner veldig om den anerkjente Scorsese filmen, og kvaliteten er ikke langt unna.

Tragikomisk liv

«I, Tonya» er regissert av en dyktig Craig Gillespie, men det er kvinnene som har muligheten til å høste inn under årets Oscar. Margot Robbie er nominert som beste skuespillerinne i en hovedrolle. Allison Janney, hennes motbydelige mor LaVona, beste skuespillerinne i en birolle. Helt ekte intervjuer av Tonya og hennes eks-mann Jeff Gillooly (Sebastian Stan) har lagt grunnlaget for intervjuene i filmen. Intervjuobjektenes historier er ifølge filmskaperne, og komisk nok, fullstendig motsigende. Filmen bikker derfor mot å kunne kategoriseres som mockumentary – en vellykket en sådan, som bogner av sort humor og usensurert vold. 

Allison Janney er fantastisk i rollen som LaVona Harding.

From Rags to Riches

Som barn vokser Tonya opp med en alenemor i et dysfunksjonelt, «white trash» hjem. All menneskelig kontakt kommer i form av bank. Til tross for morens vulgære natur, er hun spandabel når det kommer til datterens karriere som kunstløper, og er flink til å påpeke det ytterligere.

Etter at hennes mor spidder henne med en smørkniv, flytter hun inn til kjæresten sin Jeff. Han passer på å opprettholde Tonyas vante og voldelige miljø. Til tross for at volden i denne settingen fremstår som et komisk element, hvor blant annet Jeff brått og brutalt slår henne ned med et salathode, er det noe melankolsk og dystert over livet til kunstløperen.

Filmens tema er identitet. Tonya får aldri full uttelling av dommerne på grunn av hennes mindre glamorøse bakgrunn og fremtoning. Hun lever i et slags tomrom mellom hennes beskjedne, harry, privatliv og kunstløpets raffinerte liv.

Når OL i Lillehammer nærmer seg, bestemmer Jeffs venn Shawn (Paul Walter Hauser) seg for, at han skal sette Tonyas venn og motstander Nancy Kerrigan (Caitlin Carver) ut av spill. Hans karakter som selverklært ekspert på internasjonal terrorisme er så morsom og irriterende at det er vanskelig å tro dette skal være basert på en sann historie.

En dyp film, som fremstilles lett

Denne filmen kunne fort vært dyster drama, en historie med få lyspunkter. Men det vågale valget om å gjøre den til en komedie bidrar til dens særegenhet, og gir den en ekstrem underholdningsverdi.

Som i The Wolf of Wall Street klippes det fort mellom helt ulike type scener og tid. Vi får se velkorresponderte intervjuer med alle de viktigste karakterene. De later alle til å fortelle en historie som flyter godt hele veien. Flere av dem bryter også den fjerde vegg, og kommuniserer direkte med publikum.

Filmen er med dette veldig bevisst på dens egen eksistens. For plutselig utbryter LaVona «My storyline is dissappearing right now, what the f***» på et tidspunkt i filmen hvor man hadde begynte å lure på hvor hun ble av. Den er med dette ikke redd for å blottlegge seg og sine svakheter. Det gir meg en type seernytelse jeg ikke har opplevd siden Deadpool i 2016.

Underrepresentasjon i film

Kamerabruken er varierende, og filmingen på isen er helt fantastisk å beskue. Det er fascinerende å se Tonya gjøre noe så elegant som kunstløp, før hun deltar i mafiascener av helt motsatt karakter. Tonya representerer en stor del av USA som sjeldent blir representert. Det viser verden at den amerikanske drøm enkelte ganger kan være et mareritt. Sangen The Chain av Fleetwood Mac underbygger det faktum at Tonya, og mange andre, er fanget i en ond sirkel og vil aldri kunne bli noe annet.

Filmen hovedfokus er på det dysfunksjonelle forholdet mellom Tonya og Jeff.

Filmen bruker en ny sang nesten hvert minutt i et forsøk på å skape en stemning. Og selv om mange av sangene fungerer veldig godt, kan det virke litt masete til tider. En litt enkel løsning for en veldig kreativ og upretensiøs film. Også OL i Lillehammer fikk en mindre rolle enn det filmen la opp til. Det kan virke litt antiklimatisk for publikum. Likevel er det godt for et patriotisk hjerte at Norge og Lillehammer får en god andel bemerkninger gjennom filmen. Filmen setter igjen det vakre, kalde landet vårt på kartet. I likhet med OL ble historien til Nancy helt overskygget av Tonya og Jeff, som latet til å kjempe en evigvarende kamp med seg selv og hverandre.

Verdt å bruke tiden sin på

Dette er en av tre Oscarnominasjonenene med komma i tittelen, og er som de to andre en virkelig god film. Regien, kamerabruken og manuset er helt eksemplarisk, og skuespillerprestasjonen til hovedkarakterene er verdig en Oscarnominasjon. Filmen slipper aldri taket i seeren, og selv om man egentlig ikke liker noen av karakterene, provoserer og engasjerer de deg til det ytterste.

Den har en uortodoks og brutal kjærlighetshistorie. Et kreativt og ærlig rollegalleri, subtile vitser og en fullblodsgangster på skøyter – hva mer kan en filmentusiast ønske seg?

Mot slutten kan man se nyhetene om O.J. Simpsons arrestasjon på TV, og Tonya innser med det at verden går videre. Uansett hvor kjipt eller bra man har det, varer ingenting evig. Og denne filmen er virkelig verdt å bruke tiden sin på.

Resultatet blir derfor 4.5 av 5 birkebeinere.

Kommentarer

kommentarer