EN

Amandus INPUT

Artikkel

Dagsrapport fra Amandus filmfestival 2017, dag 2 (del 2)

Baltic Highlights

Av Jakob Ingulfsen

Dette programmet går ut på å vise fem filmer fra de baltiske statene Litauen, Latvia og Estland. Kurator og kunsterisk leder for SHORT RIGA, Anna Veilande Kustikova introduserte filmene foran fornøyde seere.

Disse filmene er nemlig spesielt valgt ut av SHORT RIGA, fordi de skiller seg ut ved at de er svært innovative, dette er filmer som omgir seg rundt fiksjon til opplevelser fra virkeligheten.

Den første visningen starter med Everybody misses Pranas Ivanauskas (2016), som handler om Priana, som tidligere har vært i en midtlivskrise, er klar til å komme tilbake til familien sin. Settingen ser ut til å være satt i en nærmere fremtid, og det er en apokalypse på gang. Vi følger Priana og kjæresten hans. Moren har alt annet enn ting oppklart. Filmen er relativt kort, men vi får med oss stridighetene som allerede er tilstede mellom kjæresten, han selv og moren hans, samt verden utenfor som er i ferd med å falle sammen.
En aspirerende, ung regissør prøver nemlig å fokusere på noe annet enn det man ser i slike filmer, hun ønsker at de skal være mer personlige og kunstnerisk fremstilt enn det man er vant til. Å gå imot en slik standhaftig bransje, som allerede fra før har klare prinsipper, kan by på problemer.Den andre filmen, Seven Awkward Sex Scenes. Part I (2016), gir oss et innblikk i porno og voldsfilmer og bransjen rundt dette, her med pornofilmer som fokus og hvordan de skal representeres i bransjen.

Den tredje filmen i rekka, The Roots Are Bitter (2016), forteller om et par som ønsker å få barn, men de har ikke muligheten til å få til dette alene, så de drar til et sted som assisterer dette i håpet om å komme til en løsning. De er småuenige om hvordan de vil barnet skal se ut, men med dagens teknologi har de flere alternativer å velge mellom, for eksempel hvilken blodtype barnet skal ha, øyenfarge osv.

Det at de ikke kan lage barn sammen på grunn av mannens ufruktbarhet, gjør at han blir usikker på sine egne avgjørelser.

Warm Silence er en til dels selvbiografisk film på en halvtime, som forteller om en ung mann som bestemmer seg for å reise ut til skogen alene, for å møte på utfordringer han ikke har erfart tidligere.

Den siste filmen som ble vist Fading Beauty forteller om en ung mann som jobber i en botanisk hage, og plutselig får besøk av en ung kvinne som skal være hans assistent i en liten periode, han virker henrykt over dette.

Han forbløffer den unge kvinnen om hans kunnskap om blomster, han forteller henne hvordan blomsten spirer, at det er en prosess i seg selv, og de unike fargeegenskapene en blomst har.

Filmene som blir vist i løpet av de to timene, er alle personlige oppfatninger om verden utenfor, satt i ulike settinger. Det de fem kortfilmene har til felles er at de alle har en åpen slutt.

Etter visningen stilte publikum spørsmål til regissørene, og vi fikk vite mer om deres tankeganger og innfallsvinkler rundt filmene de har laget.

 

Samtale med Jorunn Syversen:

Av Kristoffer Fagernes

Jorunn Syversen er produsent og regissør og stilte i år opp på Amandusfilmfestivalen med sin debutfilm, Hoggeren (2017). Før filmen ble vist på torsdag var det et seminar med en samtale med Syversen. I denne samtalen ble Jorunn intervjuet og stilt spørsmål om sin karriere og om filmen, Hoggeren.

Samtalen startet med spørsmålene hvor hun fikk inspirasjon og ideen fra, samt om det er noe biografisk. Syversen har tidligere jobbet som videokunster og har fått mye inspirasjon derfra. Det er også tydelig i filmen der det er utrolig mange vakre landskapsbilder.

Det var også spesielt morsomt at den profesjonelle Anders Baasmo Christiansen spiller mot amatørskuespillere som bestod av de karakteristiske; onkelen, tanta og fetteren til Syversen selv som gjorde fantastiske prestasjoner, vel på linje med Baasmo Christiansen.

Hun forklarte videre at Hoggeren egentlig begynte som en kortfilm som blant annet var på Grimstad-festivalen. Syversen var godt fornøyd med sluttresultatet, og det var publikum også. Vi fikk et interessant innblikk i Jorunn Syversen sin innspilling av Hoggern.

 

Hoggern

Av Kristoffer Fagernes

Med en unik historie og et fantastisk visuelt uttrykk får vi et dypp-dykk inn i Hallingdal og inn i hodet på en såret mann som prøver å finne seg selv.

I Jorunn Syversens debut-film, Hoggeren (2017), følger vi Anders Baasmo Christiansen som den slitne og nedbrutte bygutten, Anders, som returnerer til sin avdøde fars gård i Hallingdal for å finne seg selv og ta en pause fra bylivet. Der møter han sin stereotypiske og eksentriske onkel, tante og fetter. Det er et morsomt krasj mellom byliv og gårdsliv, og det hjelper heller ikke at Anders går og hugger i skogen til hans onkels store misnøye.

For å rase fra seg drar nemlig Anders ut i skogen og hogger trær helt uten kunnskap eller erfaring. Mye av filmen er lange, stille scener der forholdsvis «lite» skjer. Vi ser Baasmo Christiansen hogge trær i store deler av filmen, og lange scener der han løper i skogen eller bader i elven.

Det er nemlig et veldig stort fokus på naturen og dens atmosfære. I de lange scenene sitter man bare og absorberer miljøet og naturens lyder og bilder. Man blir dratt inn i en naturalistisk og vakker film fra Syversen som tidligere har vært fotograf og videokunster – noe som merkes!

Ikke bare er det en herlig film om en eksistensiell krise og å finne seg selv, eller en vakker visuell tur gjennom den norske naturen, men det er også en komedie med mange morsomme scener og kommentarer, ofte fra de eksentriske bygde-karakterene, og da kanskje særs onkelen. Enda mer imponerende var det at disse ikke en gang hadde fått sett manuset og derfor improviserte det meste av tiden. Dette ga filmen en usedvanlig realistisk form og man følte virkelig at man var på besøk i en ordentlig bygdefamilie.

Alt i alt leverte Hoggeren over all forventning og det var en deilig og morsom film å se på!

 

 Det som en gang var

Av Daniel Røste med Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

Det som en gang var er en virkelighetsnær drama som omhandler to venninners utekveld. Men på et nach kommer det overflaten oppsamlete tanker, og vennskapet begynner å briste.

Patrik Syvertsen er en nå vellbefaren mann i sjangerfilm. Hans storfilm debut Rovdyr (2008) kom ut på kino med et skrik, der folk ble skrekkslagent over den menneskelige brutaliteten som ble vist på kinolerretet. Siden da har han jobbet på filmer som komedien Hjelp, vi er i filmbransjen (2011), TV- serie komedien Hellfjord (2012), og nå dramaet Det som en gang var (2016).

Syversen  er flink med å føle oss inkluderende i fortellingen, ved å bruke lange taklinger, og håndholdte kameraer så føler vi oss der, tilstede med karakterene.

Syversen med Silje Storstein og Marte Germaine Christensen (hovedrolle innehaver som karakteren Marte), står bak manuset, som de skal ha brukt et år på å skrive. Manuset er velskrevet, der det er flytende, organisk og ikke stive kommentarer – alt føler levende og ekte.

Syversen mestrer dialog og iscenesettelse og klarer å føle oss inkluderende i vennskapet mellom jentene Marte og Silje. Selv på en tid på 80 minutter så føles det på slutten at du kjenner jentene, og når klimakset kommer, så har du nok grunnlag til å ta side til hvem av jentene har rett.

Syversen har et godt grep om filmen, og man forelsker seg i hans filmatiske stil. Filmen er en vakker, realistisk representasjon av den berg og dalbane som et vennskap kan være, og man må bare beundre Syversen for den realismen man får.

 

Dekning av Q&A med Patrik Syversen

Av Daniel Røste med Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

Etter visningen av filmen Det som en gang var (2016) så ankom regissør Patrik Syversen med moderator Einar Aarvig. De satte seg ned, foran lerretet i hvite stoler, lent mot publikum.

Hva vil du fortelle

Patrik begynner med å fortelle om starten av produksjonen til filmen. Marte G. Chrsitiansen (hovedrolleinnehaver) kom med ideen til filmen, som satt seg fast i hode til Syversen. Etter en god stund begynte de til slutt å skrive et manus. Han og Marte brukte god tid på å finne det han sa var ”hva du vil fortelle”. Han fortalte at for dem var det tematikken som kom først, deretter plottet. Så kom manuset, som de skrev på i nesten et år før de hadde det ferdig. Syversen fortsetter med å si at man ikke helt vet hva som vil skje på sett, men at manuset 90 % er i sin sanne form i filmen.

Ved siden av det karakterene skal si var det også noe symbolikk i manuset, som Syversen gikk inn på. Sykkelen i filmen var en representasjon av vennskapet, der sykkellåser var symbolikk på Siljes fengsling i vennskapet, og dens ødeleggelse en representasjon på deres vennskap som begynner å slå sprekker. Sigarettene var for seg det som Syversen sa var plott- motor i filmen, der store plott- points ofte skjer rundt en sigarett.

Latskap fra min side

Ved casting så hadde Syversen fått tak i skuespillerne tidlig, så han hadde etter hvert bare satt dem som karakteren i filmen – ”bare latskap fra min side” som han sa det. Karakteren Benjamin, spilt av Benjamin Helstad, har en rap som han freestyler i filmen. Vist nok så var det en lengre versjon, men som ble kuttet ned for Benjamin ikke klarte å huske hele, men som Syversen påpekte fikk de det de ville – en freestyle på fast som varer akkurat lenge nok til at det blir ubehagelig morsomt. Med dette gjør det at skuespillerne blir nærmere karakterene, og de kan føle seg mer komfortable i deres hud.

Det du vil forvalte må ligge i underteksten

Syversen avslutter med noen gode råd til kommende manusforfattere og regissør. Der han begynner med å si  ”det man vil forvalte må ligge i undertekst”, da alt man skriver vil bli tolket av skuespillere på forskjellig vis. Videre sa han at etter han var ferdig på filmskolen så jobbet han mye, med å konstant jobbe med film. Lagde kortfilm, fikk tilbakemelding og lærte av det. Lærdom av både sine suksesser og feil, så finner man ut sin praksis. Han avslutter med å si at man skal ha en løsningsorientert tankegang, som er nøkkelen i startfasen.

 

Nattkino: Raw

Av Kristoffer Fagernes

Amandus filmfestivalen var så heldig i år å få vise den kritikerroste franske filmen, Raw (2017), for første gang i Norge. Raw har allerede blitt en kultfilm og fått høy status samt mye oppstyr og snakk. Filmen har et sterkt visuelt uttrykk der de ikke er redd for å vise de brutale handlingene som foregår. Den er også veldig grafisk og viser døde og oppspiste lik og kadavre, og veldig mye blod.

Den handler om Justine, en ung jente som er vegetarianer som begynner på en veterinærskole. I skolens voldsomme innvielse får hun smaken av kjøtt og det viser seg at hun er kannibalistisk. På skolen går hennes eldre søster, Alex, som også har kannibalske tendenser. Når Justine først får smaken av kjøtt mister hun kontrollen og begynner å spise på mennesker. Det er en dramatisk og ekstrem historie som har preg av horror, men likevel ikke er en ren skrekk- / horrorfilm. Det er mer som en psykologisk thriller der vi følger Justine sin reise inn i galskapen og kannibalismen.

I tillegg til å være en voldsom og grafisk film, er det likevel en svært god film. Julia Ducournau tør fortelle en unik og ny historie på en interessant måte. Den er relativt standardisert og dramaturgien er bygget opp litt som Hollywood-modellen. Det er likevel mange utradisjonelle jumpscares, der stilhet brytes av høy lyd og musikk i de mest dramatiske scenene. Den slutter likevel veldig brått og hinter til en mulig oppfølger.

 

Making Horror med Taneli Mustonen

Av Petter Terning Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

Regissøren av den Finske skrekkfilmen Bodom, Taneli Mustoden, holdt et utdypende foredrag om hvordan å lage skrekkfilm. Han fortalte om sine unge år hvor han jobbet bak prosjektoren i Finnlands kinosaler, og hvordan han fikk en smak for skrekkfilm. Halloween (1978), Friday the 13th (1980) og Texas Chainsaw Massacre (1974) var store inspirasjoner fortalte han. Den unge regissøren ga et dypt innblikk i hvordan det var å produsere og regissere den Finske skrekkfilmen, og snakket om nedganger og oppganger under produksjonen. Etter foredraget stilte publikum spørsmål til regissøren som omhandlet filmen Bodom og skrekkfilm generelt.

Taneli Mustonen var takknemlig for gode tilbakemeldinger av filmen og takket festivalen for et godt oppmøte.