32nd festival
10–13 April 2019
  • Norsk
  • Amandus INPUT

    Intervju med Caroline Johansen

    I forbindelse med den internasjonale kvinnedagen har vi i Amandus hatt et ønske om å gi ekstra oppmerksomhet til kvinnelige utøvere innen film- og TV-bransjen. Ei dame som virkelig inspirerer er regissør og skuespiller Caroline Johansen. Finn ut mer om henne her!

    Du har kanskje lagt merke til henne i serier som Side om Side eller kanskje sett et glimt av henne i Unge Lovende eller BMI-Turné. Men det du kanskje ikke visste, er at Caroline Johansen også egner seg bak kameraet. Med bakgrunn fra blant annet Westerdals og improteater, er det i det Oslo-baserte reklamefilmbyrået Tangrystan Johansen har funnet sin plass. Under fanen “Unge talenter” ved siden av blant andre Henrik Martin Dahlsbakken, blir Caroline omtalt som en produktiv og fryktløs TV- og humordrama-regissør.

    Caroline kan skilte med strålende suksesser som Hvite Gutter for Dplay, som for øvrig ble nominert til Beste Humorprogram på Gullruten 2018, og den aktuelle NRK P3-serien for ungdom; LOVLEG.

    Foto: Privat
    Caroline på en location du kanskje har sett tidligere?

    Det er ikke til å legge skjul på at Johansen er travel. De gangene hun ikke befinner seg foran eller bak kameraet er hun mest sannsynligvis på en scene eller på radioen. Likevel har vi vært så heldige og fått skravle med henne. Her får dere vite mer om hvordan det er å både være regissør og skuespiller, om produksjonen Hvite Gutter og hva hun ønsker å formidle gjennom nettserien Lovleg. I tillegg deler Caroline Johansen noen tanker med oss om kvinnedagen og om hvordan det er å være kvinne i TV-bransjen.

    *

    “Jeg vil være i den posisjonen som historien tjener best på å ha meg i.”

    Du jobber jo både foran og bak kameraet. Hvor trives du best, egentlig?

    Dette spørsmålet er et spørsmål jeg ikke har et klart svar på fordi mitt største ønske med alt jeg er med på å lage handler først og fremst om historien og prosessen. Jeg ønsker ikke å være en skuespiller som egentlig vil være regissøren, eller en regissør som egentlig vil være skuespiller. Jeg vil være i den posisjonen som historien tjener best på å ha meg i. Grunnen til at jeg har gått inn i de ulike prosjektene jeg har gjort bak kamera, er fordi de har hatt en drivkraft og en energi som jeg har lyst til å være med å fortelle, og at jeg tror jeg har noe som kan gjøre prosjektet bedre. Som skuespiller må jeg stole på at andre ser noe i meg som er riktig for rollen jeg skal spille. Da legger jeg helt bort regissøren i meg og prøver så godt jeg kan å være en skuespiller. Jeg liker best å jobbe med bra folk og bra prosjekter, egentlig. Hva som er bra kommer jo an på – men det er en helt annen historie.

    Hvordan vil du beskrive deg selv som regissør?

    For Caroline sin del startet regi-rollen i løpet av studieårene på Westerdals. Raskt skjønte Johansen at hun liker å ha en rolle der hun prøver å motivere folk til å tørre foran kameraet.

    Jeg er vel en regissør som brenner for å alltid pushe historien foran – hvordan kan vi lage denne historien så bra som mulig med de verktøyene vi har tilgjengelig. Jeg vil beskrive meg selv som uredd og alltid på jakt etter det jeg vet hvordan føles, men kanskje ikke helt vet hvordan ser ut, før jeg får se det. Dette finner jeg jo ofte i samarbeid med andre.

    “Jeg er vel en regissør som brenner for å alltid pushe historien foran.”

    Hva tror du er det med humorserien Hvite Gutter som fenger det norske folk?

    Humorserien Hvite Gutter er en serie som inneholder det jeg vil påstå er en uslåelig suksessoppskrift; Et lett forståelig og gjenkjennelig univers for mange, gode, morsomme observasjoner satt i system. Serieskaperne som også spiller de fire hovedrollene jobber beinhardt for hver scene, karakter og vits i manusene – de tar inn regissørene for å lete etter oppdagelser som kan gjøre manusene bedre. Skuespillerne får medbestemmelse i karakterene så langt tiden strekker til, vi leter etter styrkene til skuespillerne i casting og leseprøve-prosessen. Med et godt manus som du skjønner energien i umiddelbart er det logisk å gå inn med et ønske om å yte best mulig for at resultatet skal bli like bra som oppskriften, innenfor de rammene vi er tildelt. Jeg tror at selv om Hvite Gutter er laget på innmari kort tid har vi ikke overlatt mye til tilfeldighetene. Måten vi har laget de første to sesongene er gjennomtenkt, diskutert og overveid. Når man har lite tid er man avhengig av tillit til hverandre og en enighet om at vi alle jobber mot samme mål. Og at det faktisk er skikkelig morsomt å lage, på grensen til en følelse av å være på et slags dop i prosessen. Uten å ha noen erfaring med det. Men alle fagfunksjonene leverer så til de grader – det er skaperglede i hele crewet, det tror jeg publikum plukker opp, jeg tror det skal litt til for at det ikke kommer gjennom skjermen.

    Hvordan var det som kvinne å jobbe på en produksjon som Hvite Gutter?

    Jeg opplevde å føle at jeg måtte komme klar og gjennomtenkt til bordet, som igjen gjør at jeg tror jeg har blitt bedre og tydeligere som regissør.

    Jeg kommer jo inn med en helt annen bakgrunn og andre observasjoner som er veldig sunt for universet. Mangfold er alltid positivt, slik at produksjonen ikke bare blir en samling av de samme meningene og bakgrunnene. Gutta som skriver og spiller Herman, Leo, Jens og Mathias er en gjeng jeg først ble litt kjent med på Westerdals – de er veldig flinke, morsomme og lærevillige folk som jeg er så glad for å ha fått jobbet med, det å være kvinne sammen med de var en glede. Å jobbe i et mannsdominert selskap gjorde at jeg møtte på utfordringer i meg selv som kom uforutsett. Jeg var jo ofte en minoritet i rommet, eneste finnmarking og eneste med «kvinne» i passet. Det og i tillegg være ung, ganske liten kvinne med blondt hår som skulle ha en så stor rolle i å bestemme hvordan en serie om gutter fra vestkanten i Oslo skulle være var nok litt overraskende for noen. Det føles som man har man med seg en del «lag» som mennesker opplever forskjellig, som noen ganger jobber imot en uten at jeg helt klarer å peke på akkurat hva det er. Jeg opplevde å føle at jeg måtte komme klar og gjennomtenkt til bordet, som igjen gjør at jeg tror jeg har blitt bedre og tydeligere som regissør. Å jobbe med mennesker kan jo generelt være en tålmodighetsprøve, og å vite når man skal stå på sitt og når man skal «get over yourself» var en skole jeg følte jeg fikk god erfaring i av å jobbe på Hvite Gutter.

    Hva er det du ønsker som regissør å formidle gjennom nettserien Lovleg?

    Åh, Lovleg. Det er serien hvor jeg vil og får mulighet til å formidle «selv om det føles som om alt går til helvete og man gjør store feil så går det bra, man kan reise seg og gå videre med et hevet hode og mer erfaring til å takle det som kommer i framtiden». Å få formidle til ungdommer at de har en plass uansett hvor «utenfor» de føler seg. Og fortelle at livet kan være kleint, vanskelig, poetisk og morsomt på en gang. At de kreative tankene du bærer på kan bety noe for andre, om det er dikt, installasjoner, skuespill, musikk: samfunnet trenger at du føler ting og uttrykker deg. Og at det er lov å le av seg selv. Gjennom et veldig spennende og kreativt univers med scener som er en drøm å få lov til å regissere. Jeg er enormt takknemlig for denne serien, de foran og bak kamera. Det er en sånn serie jeg kunne likt å se da jeg var ungdom. Kjersti Wøien Haaland, skaperen – We all thank you!

    Har du gjort deg noen tanker om hvorfor kvinnedagen er viktig? Tror du denne dagen kan være ekstra viktig innen TV-bransjen?

    Jeg tenker mye på de mikroskopiske tingene kvinner gjør som gir tsunami-effekter uten at noen vet hvor det kommer fra. Mange av mine kvinnelige forbilder jobber i det stille – kvinnedagen er viktig fordi det er dagen vi får en arena til å rope høyt, heie, si ifra, peke på urett og feire det mange kvinner jobber med i det stille hver eneste dag.
    Jeg har face-timet med mamma i dag og fikk takket henne for at hun alltid har minnet meg på at jeg skal stole på intuisjonen min og at det jeg til syvende og sist har er meg selv, så jeg må lytte til det som er viktig for meg hvis jeg skal klare å leve et harmonisk liv både privat og profesjonelt. For TV-bransjen er dette en dag hvor vi for alvor blir påminnet om likestilling og mangfold i fagfunksjoner og hvem som synes på skjermen. Jeg vet selv hvor viktig det har vært for meg å se damer på skjermen og ha kunnskap om kvinnelige fagpersoner som jeg kan se opp til og gjenkjenne meg i. Likestilling og mangfold er noe jeg mener er selvsagt at alle vi som jobber i TV må reflektere over og være bevist på i den profesjonelle innholds-verden, uansett hvilken TV-serie eller innhold til skjerm vi lager som skal nå et publikum. Det mener jeg er min gledelige plikt som historieforteller i film og TV: Det gjør jobben mye kulere.

    Foto: Privat