John Cassavetes – alene mot røkla

Når en tenker på amerikansk film fra midten av 20-tallet og frem til 60-tallet, er det gjerne studiofilmene fra Hollywood som først popper frem. Perioden, som kalles The Golden Age of Hollywood, var dominert av store filmstudioer, og de fleste filmskapere var tilknyttet ett av disse. Studiosystemet var et relativt rigid system med lite rom for kreative sprang og de aller fleste filmene er kjennetegnet ved å være bygget opp av lignende elementer innenfor billedkomposisjon, klipping og narrativ struktur. Dette betyr ikke at alle filmene er prikk like, at har man sett en har man sett alle, men snarere at mange av grunntankene for hvordan en film skulle se ut var de samme. Kun de største regissørene hadde pondus til å stå opp mot studioene og selv disse måtte ofte gi slipp på noen av sine hjertebarn dersom studiosjefene ikke så seg enige. Alt dette skulle dog endre seg utover 60-tallet, og vi har i stor grad én mann å takke for dette: John Cassavetes.

Cassavettes sin debutfilm, Shadows fra 1959, brøt radikalt med studiosystemet og de filmene som ble laget under dette. Filmen var helt og holdent selvfinansiert, og stjernene som dominerte den gjengse Hollywood-film var intet sted å finne. I stedet benyttet Cassavettes seg av amatørskuespillere i form av studenter fra skuespillerskolen han instruerte ved. Det at Cassavetes selv stod for finansieringen av filmen ga ham en kreativ frihet ingen av Hollywood-filmskaperne hadde hatt til da, en frihet han brukte til å skape et nytt uttrykk som inspirerer en rekke filmskapere den dag i dag.

Noe av det som kjennetegner mange av Cassavetes filmer, er at de omhandler temaer som ellers var tabubelagte i Hollywood. Nevnte Shadows tar for eksempel for seg livene til tre afroamerikanske søsken og hvordan disse lever sine liv i storbyen. Spenningene mellom fargede og hvite i USA utforskes blant annet gjennom søstera sine dater med to hvite menn gjennom filmens gang, og hvordan forskjellige sosiale og samfunnsmessige mekanismer spiller inn i dette samspillet. Selv i dag er det en mangel på gode roller for fargede – noe Oscar-spetakkelet for tiden er et tegn på -, så en kan bare tenke seg hvor banebrytende denne filmen var i sin samtid.

I hans kanskje mest kjente film, A Woman Under the Influence, utforsker han nok en gang et vanskelig tema. Den tar for seg et ekteskap mellom to mennesker som begge har sitt å slite med. Kona sliter med psykiske problemer, og mannen har verken evner eller språk for å håndtere dette, noe som fører til at han får henne innlagt på en institusjon i et halvt år. I mellomtiden har han ansvar for barna, en jobb han ikke er spesielt forberedt på. Noe av det mest interessante med filmen er hvordan Cassavetes lar være å komme med konklusjoner og enkle svar på hvorfor ting har blitt som de har blitt, eller hva som kommer til å skje videre etter filmens slutt. Det er tydelig at han vil si noe om kjønnsroller og hvordan de rollene vi blir tvunget inn i som mann og kvinne kan ha katastrofale konsekvenser, men filmen utforsker dette spørsmålet helt uten å gi konkrete svar.

Det er ikke kun tematikken som gjør Cassavetes filmer så medrivende. Mye av æren må også tilskrives formaspektene ved produksjonene. De fleste av filmene hans er filmet med håndholdte kameraer i en stil som ligger tettere opp mot den dokumentariske enn det klassiske Hollywood-filmspråket. Innenfor dokumentarsjangeren kalles denne stilen cinéma vérité, og formålet er å gi seeren en følelse av å være flue på veggen der det skjer. Når Cassavetes benytter seg av denne stilen i sine spillefilmer skaper det effekten av at man som seer er vitne til noe kameraet bare tilfeldigvis fanger opp fordi det er på rett sted til rett tid. En kommer tettere på situasjonene som skjer, og det bidrar til at scenene blir mer virkelige enn de nøye komponerte scenene som er å finne i studiofilmene fra denne perioden.

Skuespillerne er også med på å bidra til den realistiske følelsen Cassavetes klarer å skape. Han er kjent for å benytte seg av en form for improvisasjon der skuespillerne selv står fritt til å utforme sine figurer. All dialog er skrevet i forkant av innspillingen, men skuespillerne får selv improvisere seg frem til hvordan de vil spille rollene med minimalt inngripen av Cassavetes selv. I kombinasjon med flue på veggen-kameraet og den vanskelige tematikken som går igjen i filmene hans skapes det i de beste filmene noen vanvittig intense scener der en som seer virkelig får kjørt seg.

Cassavetes sine figurer sliter ofte med at de så inderlig gjerne vil kommunisere og oppleve nærhet til de rundt seg, men at de helt mangler språket til å oppnå dette. Følgelig ender de ofte opp med å ødelegge både seg selv og de rundt seg i ren frustrasjon. Dette kan kanskje høres i overkant kynisk og håpløst ut, men Cassavetes var heldigvis klok nok til å la strimer av lys slippe gjennom alt det mørke en gang i blant. Selv om figurene i filmene ofte har usympatiske trekk er de sjeldent ene og alene definert av disse. Dette er ikke filmene til en avstumpet og bitter mann, men snarere filmen til en som virkelig forsøker å si noe om hvor vanskelig det er å være menneske med alle de forventninger og roller som blir presset på oss av samfunnet rundt oss. Selv om det nå er over 50 år siden hans første film kom er tematikken i de fleste av filmene hans like relevant den dag i dag. Verden går alltid fremover, men den menneskelige tilstand er stadig den samme, og derfor er Cassavetes sine filmer fortsatt verdt å oppsøke.

Mine anbefalinger i kronologisk rekkefølge etter utgivelse:

1. Shadows (1959)
2. Husbands (1970)
3. A Womand Under the Influence (1974)
4. The Killing of a Chinese Bookie (1976)