EN

Amandus INPUT

Intervju

– Man trenger ikke en original idé for å lage en nyskapende film

La La Land er en hyllest; til klassisk Hollywood-film, til Los Angeles, til musikal-sjangeren generelt og til Singin’ in the Rain spesielt. Allikevel klarer den å fremstå unik og original.

La La Land er en hyllest; til klassisk Hollywood-film, til Los Angeles, til musikal-sjangeren generelt og til Singin’ in the Rain spesielt. Allikevel klarer den å fremstå unik og original. For eksempel har filmversjoner av Los Angeles i mange tilfeller vært utelukkende glorifisert, men til tross for La La Lands generelle technicolor-liknende palett fremstilles Hollywoods gater i flere av scenene som grå, kjedelige og ordinære. Selv om musikalnummerene igjen og igjen bryter med fysikkens regler, bidrar denne unormalt realistiske Hollywood-skildringen til at filmen virker fortøyd i virkeligheten.

Som tittelen antyder, handler filmen om et sted der drømmer står sentralt. I åpningsscenen ser vi utallige aspirerende sangere, dansere og skuespillere komme ut av bilene sine midt i en bilkø på vei til Los Angeles. De fremfører «Another Day of Sun», et musikknummer til ære for alle de som legger sitt ordinære liv bak seg og flytter til LA med intet annet enn en drøm og (forhåpentligvis) talent. De har alle tilnærmet samme ambisjoner, og den eneste måten å overleve på er å anse hver eneste dag som en ny mulighet for at denne drømmen går i oppfyllelse.

Bilderesultat for la la land another day in the sun

Drømmende klisjéer

Idet musikken stopper og alt vi hører er de bråkete trafikklydene, introduseres vi for en av disse drømmerne. Mia (Emma Stone) sitter i bilen sin og øver til en kommende audition. Vi får et innblikk i hennes klisjéfylte liv som foreløpig mislykket skuiespillerinne: hun jobber i Warner Brothers kaffesjappe, bor i et kollektiv med andre skuespillerinner, og soveromsveggen er dekket av et Ingrid Bergman-portrett. Når kvelden kommer lar hun seg overtale til å dra ut med venninnene sine, overbevist om at hun er i ferd med å bli oppdaget av «Someone in the Crowd» i filmens andre musikalnummer. Dette skjer naturligvis ikke, men på vei hjem fanger pianospill oppmerksomheten hennes, og hun går inn i restauranten der Sebastian (Ryan Gosling) spiller.

Regissør Damien Chazelle viser oss så det samme tidsrommet fra Sebastians perspektiv. Han er utålmodig i bilkøen bak Mia, og kjører tutende forbi henne. Deres første potensielle meet cute ender med at hun viser ham fingeren gjennom bilvinduet mens han kjører av gårde. Sebastian viser seg å være minst like klisjéaktig som Mia; han er en legemliggjørelse av den misforståtte kunstner. Han sitter og observerer sin gamle jazzklubb mens han drikker kaffe, kommer hjem til en leilighet der det eneste fremtredende møbelet er et piano, og drar på jobb i en restaurant der han gjør sitt beste for å undertrykke sitt enorme kreative talent og kun spille julesangene han blir bedt om. Det ender selvsagt med at han ikke klarer å dy seg, og fremfører en pianosolo som lokker Mia inn i restauranten, men som også fører til at han får sparken. Mia går mot ham og gir ham kompliment for spillingen. Når han møter blikket hennes er det lett å tenke at “nå forelsker de seg”, men Sebastian ignorerer henne og stormer ut.

Deres neste møte ender med at de begge insisterer på at de aldri vil kunne forelske seg i hverandre i et dansenummer som er den mest eksplisitte Singin’ in the Rain-referansen i filmen. Her kan det virke som om La La Land skal utspille seg som en anti-romantisk komedie, men både Mia og Sebastian innser etter hvert at de er ment til å være sammen. Som i enhver filmatiske kjærlighetshistorie er det imidlertid ikke solskinn gjennom hele forholdet. Sebastian velger å fremme karrieren sin i et eksperimentelt jazz-band som går mot alt han står for, mens Mia sliter med å få oppmerksomhet rundt sitt enmannsshow. Det kulminerer med at ikke engang Sebastian kommer, og alt ser tapt ut. Allikevel klarer hun å få oppmerksomheten til én relevant person, og skaffer seg sin drømme-audition.

Klimaktisk avslutning

Som musikal har La La Land hittil vært noe utilfredsstillende. Verken Emma Stone eller Ryan Gosling har utmerket seg gjennom sang eller dans, og musikknummerne har vært noe tilbakeholdne; det virker som om alle mangler et siste avgjørende refreng. Under denne auditionenen når endelig filmen sitt musikalske klimaks når Mia synger om tanta som inspirerte henne til å bli skuespiller. «The Fools Who Dream» lar henne vise en lidenskap og skjørhet ingen av de andre nummerene fremmet i særlig stor grad. Dette, sammen med hennes fantastiske egenskap til å formidle følelser kun gjennom ansiktsuttrykk, gjør det til filmens mest minneverdige musikale opptreden.

Bilderesultat for la la land the fools who dream

Som kjærlighetshistorie når imidlertid ikke La La Land et endelig klimaks før epilogen, satt fem år etter Mias audition. Chazelle sender oss ut på en avstikker ikke ulik «Gotta Dance»-sekvensen fra Singin’ in the Rain, og viser et alternativ til hvordan kjærlighetshistorien utspilte seg. Helt fra første sekund har det handlet om drømmer og hva som skal til for å oppnå dem, men med den siste blikkvekslingen mellom Mia og Sebastian stiller La La Land spørsmålet: finnes det viktigere ting enn å oppnå drømmen sin?

La La Land har Norgespremiere fredag 24.2, og jeg vil sterkt anbefale den for alle som liker Hollywood, musikk, musikaler eller kjærlighetshistorier.