EN
INPUT / Intervju

Onsdagspraten: Inge Wegge

Det så ikke ut som Inge, Markus og Håkon Wegge skulle klare å komme seg til Bjørnøya. Da de omsider var fremme, føltes den som å være i et drømmeland. Mens de ventet på den perfekte bølgen lot de verden få et innblikk i det nære vennskapet mellom tre eventyrere og tre brødre. Vi i Amandus slo av en prat med regissør og fotograf Inge Wegge.

Inge laget sin første film sammen med en kompis da han var 13-14 år, de laget en skatefilm. Noen år senere, i en alder av omtrent 15-16 begynte han å skjønne at det var film han ønsket å jobbe med.

”Starta med foto, også ble det film etterhvert. Det var filmfotograf/kameramann jeg hadde lyst til å bli. Det er det jeg får gjøre nå, det er veldig kult!”

Med tanke på filmene Nordfor Sola og Bjørnøya, samt arbeidet han ellers gjør som fotograf, kommer det nok ikke som noen overraskelse at det ar naturen som inspirerer Inge mest av alt. Han lar seg også inspirere av mennesker som tør å være annerledes, enten de reiser rundt eller utretter noe der hvor de bor, så lenge det er nytenkende.

Arbeidsdagene går stort sett med til å jobbe freelance som TV-fotograf. Serier som Oppdrag Nord Norge, 71° nord i tillegg til andre TV-serier og dokumentarer, er noen av prosjektene Inge har deltatt i produksjonen på. Videre forteller han at han har jobbet med det meste som finnes innen film. I tillegg til dette var han hovedlærer i et år ved en filmlinje på Voss Folkehøgskole.

Man skulle kanskje tro at Inge i større grad har drevet med friluftsliv på et profesjonelt nivå, men det er nok film som alltid har vært hans største kall, da i kombinasjon med det å være ute. Markus er den i søskenflokken som har mest kompetanse og en utdanning å vise til innen friluftsliv.

Å komme seg til Bjørnøya, en øde og nærmest ubebodd øy i Barentshavet, var ikke den beste eller enkleste delen av drømmen. Etter et og et halvt år med planlegging fikk de beskjed av kystvakta at de ikke var villige til å frakte turister. Så da målet endelig var nådd, og det var fritt frem for brødrene med alle sine ønsker om unike opplevelser, var det bare å nyte alt til det fulleste.

”At vi kom oss til Bjørnøya er uvirkelig på alle måter, det var jo et ganske uvirkelig mål helt til vi faktisk satte beina våre på øya. Det så ikke ut som vi kom til å klare det. Det så ikke ut som det gikk an å komme seg dit. Det var ikke noe vi klarte å tro på før vi faktisk satte beina våre der, men det var noe vi hadde bestemt oss for at vi skulle få til. Nå i ettertid innser jeg at det ikke er sikkert jeg klarer å komme meg til Bjørnøya igjen noen gang, så det er som et drømmeland.” 

Filmen om Bjørnøyadrømmen viser oss hvilken glede som er å hente i alt det naturen er og består i: fjell, hav, snø, vær og dyreliv. Hvilken glede man opplever av å boltre seg i friluft, samt hvilket ansvar mennesker har for å holde naturen ren for menneskelige spor, spesielt i form av skadelig avfall. Filmen tar òg for seg brødrene – hvem de er hver for seg og hvordan de er sammen. Klok på erfaringer fra arbeidet med Nordfor Sola, visste Inge hva han burde fokusere på.

”Jeg ville ikke lage en film som bare skulle handle om konflikt i et brødreforhold. Til det er ikke konflikten stor nok, vi har ikke noe tydelig premiss i brødreforholdet. Det oppstod noen små konflikter på øya, men vi er jo veldig gode venner. Det var viktig å prøve å få frem forskjellene mellom brødrene. Om vi har lykkes er opp til publikum.
Jeg tror mange har erfaring med å krangle mer med søsknene sine. De tror kanskje ikke helt på at vi er så gode venner og tenker at vi bare har vist littegrann av det som egentlig var, og at vi egentlig krangla mye mer, men det gjorde vi ikke. Vi har gått så dypt som vi kom på ordentlig.”

Siden turen til øya hele tiden var planlagt som både ekspedisjon og filmprosjekt, ble det aller meste filmet, alt av surfing blant annet. Det er både fordeler og ulemper med å hele tiden ha kameraet med på tur. Inge kan fortelle at i tillegg til at det er mye jobb, gjør det og at man ikke alltid er like tilstede som man kanskje ønsker å være.  Selve filmingen er jo bare en liten del av jobben på mange måter, etterarbeidet krever mye. En prosess med mange oppturer og nedturer. Å lage film er gøy, men å surfe i storm er mindre utfordrende, skal vi tro regissøren selv.

Heldigvis har han en utdanning fra Nordland kunst- og filmfagskole i bagasjen, som har gitt han en allsidighet han ikke ville vært foruten.  Å kunne litt regi  og klipping som fotograf og litt foto og lyd som regissør, samt å vite at alt henger sammen,  mener Inge er veldig viktig. Selv om han har jobbet mest innenfor dokumentarsjangeren, har han og erfaring fra andre sjangere, som fiksjon, det kommer også godt med.

Som fotograf har han tidligere hatt lyst til å jobbe mer med fiksjon, men det har ikke vært så viktig for ham de siste årene, siden han er så tilfreds med måten han jobber på nå. Han trives som fotograf på tur, men innrømmer at han fremdeles har noen planer som er litt mer fiksjonsaktige.

Som regissør mener han det er essensielt å ville noe veldig sterkt, enten om man har en spesiell historie å fortelle eller om det er noen hovedkarakterer med sterke ønsker om å oppnå noe.

”Hvis utgangspunktet er <<jeg har lyst til å lage film, men jeg vet ikke om hva>> da har man et dårlig utgangspunkt. Man må starte med en historie.”

Neste prosjekt som står for tur er filmingen av en TV-serie for Nrk, hvor brødrene også er med, i tillegg til lillesøster. Nå som Inge er blitt pappa,  vil han holde seg nærmere hjemme, derfor blir turene kortere. Når man bor i Lofoten trenger ikke det ha noe å si,  han har reist mye, men innser at det ligger noe i utrykket “borte bra men hjemme best”.

Men han står uansett ved det å tørre å følge sin innerste motivasjon:

”Man må følge drømmen, selv om det virker som en rar idé eller ingen har gjort det før. Drømmer man om noe og tenker mye på noe så skal man prøve å gjennomføre det.”