33rd festival
01–04 April 2020
  • Norsk
  • Amandus INPUT

    Sjangerfilmer – hvordan anmelder man dem? Horror VS humor?

    Einar Aarvig er kjent som filmanmelder i forskjellige medier, og har arbeidet med Kortfilmfestivalen/The Norwegian Short Film Festival, i tillegg til å årlig dukke opp på Amandusfestivalen. I dette seminaret tar Aarvig for seg filmsjangerne horror og komedie og setter dem i et nytt lys. Tradisjonelt er disse to sjangrene ofte sett på som helt motsatte i tone og emosjonelle formål, men ifølge Aarvig har de kanskje mer til felles enn de har i motsetning til hverandre.

    Hva er vi redde for?

    Einar åpner foredraget med å vise to klipp fra helt forskjellige sjangerfilmer. Først viser han traileren til den japanske grøsseren “One Missed Call” (2003) og så viser han en scene fra den britisk-amerikanske mockumentary komedien “Borat” (2006). Ifølge Einar er ikke disse blant favorittfilmene hans, likevel er det kanskje de to som har gjort sterkest inntrykk på ham. Det har de gjort på den måten at han aldri har hatt sterkere kroppslige eller fysiske reaksjoner i en kinosal, enn i møte med disse to filmene. Humor- og skrekkfilmsjangerens evne til å påvirke seeren fysisk er nettopp hovedkjernen i Aarvigs foredrag. Redsel og latter, disse kroppslige følelsene som er i humor og horror, gjør at en mister litt kontrollen over sin egen kropp. Seeren mister kontrollen i salen, en kan ikke velge å ikke bli redd og en kan ikke velge å le.

    Humor VS horror

    Humor- og skrekkfilmsjangrene er to sjangre som sjeldent får kjempegode terningkast, og vinner ikke akkurat Gullpalmen på Cannes Festivalen. Aarvig trekker fram den nye “Blade Runner 2049” (2017) som et motstykke til skrekk- og komediesjangrene. Den inneholder mye tekst, storslåtte bilder; det er en fest for ørene, øynene, hjernen, og kanskje littegranne hjertet. Til tross for dette får den ikke med seg resten kroppen. Humor og horror blir ofte sett på som sjanger som er litt mer “nede”, kanskje nettopp på grunn av deres kroppslige effekt.

    Einar Aarvig viser frem “Blade Runner 2049” som et eksempel på en mer visuell film som ikke nødvendigvis gir seeren en kroppslig reaksjon.

    Skrekk er en ting, mens humor er noe annet. Er det virkelig sånn? Aarvig mener at disse to forskjellige filmsjangrene bygges på mange av den samme teknikken og samme oppbyggingen. Han peker på at de mest gripende scenene i både en skrekkfilm og en komediefilm bygger til en lignende punchline. Siden de to forskjellige sjangrene skaper lignende kroppslige reaksjoner i folk, mener han også at elementene forsterker hverandre, som for eksempel i filmene til den amerikanske skrekkkomedie filmskaperen Sam Raimi.

    Kropp er tabu

    Ifølge Aarvig er kroppen også et sentralt filmatisk virkemiddel i skrekk- og komediefilm. Det er mye kropp i skrekkfilmsjangeren og det er mye kropp i komediesjangeren. Trussel om vold mot kroppen er så klart nesten essensielt til skrekksjangeren, men er også lett å finne i komediesjangeren men som et virkemiddel for å skape humor. “Kropp er tabu”, sier Aarvig. Han fremmer så en hypotese om at grunnen til at komedie og skrekk sjangrene er sett på som sjangre av lavere status er nettopp på grunn av deres tydelige fokus på kropp, samt deres kroppslige effekt.

    Aarvig avslutter så foredraget ved å fremme en idé om en bedre verden hvor filmer som kan manipulere følelsene til folk ville kanskje vises på mer seriøse festivaler. En verden hvor de sure og gamle anmelderne feirer dumme komedier og grusomme skrekkfilmer. “Samtidig, er det ikke litt kult slik som det er nå?” spør Aarvig, “at det er disse tabubelagte tingene som forsterker humor i komedier og forsterker skrekk i skrekkfilmer.” Aarvig velger med andre ord å ikke gi slipp på denne underdog kvaliteten til skrekk- og komediefilm sjangrene. Det er på en måte helt greit slik som det er nå.