EN
INPUT / Essay

The Age of Marvel

Når vi en gang i fjern fremtid skal oppsummere filmtrender for tidlig 2000-tallet, er det umiddelbart et par nøkkelord som kommer til syne. En kommer selvfølgelig ikke utenom verdens største filmindustri når en skal gjøre dette, nemlig Hollywood, og det er spesielt to tendenser som gjør seg gjeldende her: Superhelter og franchiser. Disse to tendensene er i tillegg sterkt knyttet sammen da det finnes få vellykkede superheltfilmer som har nøyet seg med kun én film. I denne teksten skal jeg forsøke å si noe om hvilken plass denne trenden har i filmhistorien. I tillegg skal jeg forsøke meg på noe langt mer spennende, for ikke å snakke om dumdristig: Jeg skal forsøke å spå fremtiden basert på dagens situasjon.

Superhelter er selvfølgelig ikke noe nytt i dag, og var det heller ikke da fenomenet virkelig begynte å blomstre rett etter årtusenskiftet. De første superheltene viste seg på lerretet allerede på 30-tallet, men da i form av kortere seriefilmer som ligner mer på TV-serier enn dagens enorme produksjoner. Den aller første helaftens spillefilmen med et såkalt blockbusterbudsjett kom ikke før i 1978. Filmen det er snakk om er selvfølgelig Superman med Christopher Reeve i hovedrollen. Filmen ble en stor suksess og den førte til tre oppfølgere, alle med Reeve i hovedrollen. Allikevel var det ikke snakk om noen andre superheltfilmer i blockbustersfæren før Tim Burton i 1989 ga ut Batman. Flaggermusmannen selv ble spilt av Michael Keaton, et valg som i forkant av filmens utgivelse ble kraftig kritisert da han hovedsaklig var kjent som en komedieskuespiller. Allikevel ble filmen en gigantisk suksess, og nok en gang ble det produsert tre oppfølgere selv om Keaton selv kun spilte i én av disse.

age of marvel (3)

Dagens situasjon er en helt annen enn den man så på 70- 80- og 90-tallet. Der superheltfilmene fra disse tiårene kun med enkelte unntak ble såpass populære at det ble gitt grønt lys for oppfølgere er superheltfilmene i dagens Hollywood allerede ved unnfangelsesøyeblikket tiltenkt en rolle i en lengre rekke filmer. De to studioene som virkelig markerer seg er Marvel og DC Comics som sitter på hver sine universer befolket med sine respektive superhelter og superskurker. Av disse studioene er det helt klart det Disney-eide Marvel som står bak de største og mest suksessfulle produksjonene dersom man baserer seg på overskuddene filmene sitter igjen med.

En av grunnene til at Marvel har en høyere suksessrate enn Warner-eide DC, er nettopp modellen de har valgt å følge. De fleste som har sett en eller flere av Marvels satsninger er kjent med begrepet Marvel Cinematic Universe. Dette er enkelt og greit et konsept de benytter seg av for å knytte sammen alle de forskjellige filmene på en eller annen måte. Med andre ord er alle superheltfilmene Marvel selv har produsert siden den første Iron Man-filmen del av samme filmatiske univers. Ting som skjer i én film blir referert til i andre filmer, og superheltene dukker tidvis opp i hverandres filmer. Med noen års mellomrom dukker også Avengers-filmene opp, filmer som fungerer som siste kapittel i hver såkalte fase av Marvels filmunivers, og som fører alle superheltene sammen for å bekjempe et felles onde.

Selve ideen om å la alle filmene være en del av et større univers er ikke ny, men den er aldri tidligere gjennomført i samme skala og med det samme øyet for kontinuitet som det er gjort i dette tilfellet. Hovedinspirasjonen for å legge opp filmene etter denne malen, er selvfølgelig de originale tegneseriene, men en finner også eksempler på lignende prinsipper i filmhistorien. Allerede på 30-tallet eksperimenterte Universal med et lignende system. Begrepet Universal Monsters er velkjent blant de som er glad i eldre film, og henspiller til seriene med filmer der Dracula, Frankenstein og The Mummy dukket opp. Frem til slutten av 40-tallet dukket de forskjellige monstrene opp sine egne filmer i tillegg til at de innimellom støtet sammen i enkelte større produksjoner. Noe lignende skjedde i Japan på 50-tallet, da suksessen til den første Godzilla-filmen markerte begynnelsen på en lengre monsterserie som pågår den dag i dag.

age of marvel (4)

Det er dog en del forskjeller mellom de nevnte filmseriene og Marvels filmunivers. Først og fremst har det med penger å gjøre. Universal-filmene var såkalte b-filmproduksjoner med lave budsjetter. Et poeng med disse filmene var at de ved å bruke de samme monstrene i de forskjellige filmene ville bygge videre på en allerede etablert publikumsmasse i stedet for å begynne på null med hver nye produksjon. Den første Godzilla-filmen hadde et større budsjett enn tidligere japanske monsterfilmer, men serien den endte opp med å bli en del av bar også preg av å være b-filmer. Marvel-filmene er derimot enorme produksjoner og samtlige av dem har tjent inn produksjonskostnadene sine og vel så det.

For å forstå summene det er snakk om, kan det være verdt å se tilbake på den originale Star Wars-filmen fra 1977. En av mange genistreker George Lucas gjorde med denne, var å forutse/gamble på viktigheten av det såkalte utvidede universet og salget av effekter tilknyttet dette. Det påfølgende enorme salget av alt fra leker til TV-spill og bøker basert på Star Wars-universet er i dag vel så viktige som selve filmene, og det er denne effekten de aller fleste filmstudioer har forsøkt å oppnå med sine franchiser siden, og Marvel like så. Greit nok, superheltfilmene deres er strengt talt et eksempel på noe som har sprunget ut av en allerede etablert tegneserie, men filmene når per i dag ut til et større og bredere publikum enn tegneseriebladene som appellerer mer til enkelte nisjegrupper. I likhet med Star Wars-universet er Marvels univers perfekt for produksjon av leketøy, TV-spill og lignende som gjør inntjeningspotensialet enormt mye større enn de filmene alene kunne sørget for.

De forskjellige tingene Marvel har gjort riktig bygger med andre ord på tidligere erfaringer fra filmhistorien, og det er ikke noe direkte revolusjonerende her. Allikevel har de klart å bygge opp et filmunivers som er større og mer omfattende enn noe sett tidligere. Siden 1977 har det kommet syv Star Wars-filmer. Siden 2007 som er året Iron Man, det første kapittelet i Marvels filmunivers, kom  ut, er det blitt produsert tolv filmer som bygger ut dette. I tillegg er det planlagt mellom to og tre nye filmer i året frem til og med 2019, et år som sannsynligvis ikke markerer slutten på dette fenomenet. I tillegg finnes det allerede forskjellige TV-serier som også utbroderer universet, og også dette er et marked som ikke ser ut til å ville stagnere med det første.

Med tanke på hvor godt systemet har fungert for Marvel, tror jeg dette vil være noe vi bare vil se mer og mer av. At det skulle starte med superheltfilmer er ikke spesielt rart, da det allerede er lagt et betydelig grunnlag for konseptet med delte universer i de originale tegneseriene, men det er ingenting som tilsier at det ikke kan fungere for andre type franchiser. Warner jobber allerede med et lignende delt univers for sine DC-figurer, og noe lignende ser ut til å skje med Star Wars der det er planlagt en ny film i hovedserien annethvert år, med enkeltfilmer som fyller ut universet i mellom.

age of marvel (5)

Noe som blir spennende å følge med på, er hva dette vil ha å si for stjernesystemet i Hollywood. Helt siden gullalderen har det vært et stjernestyrt system der enkelte skuespillere er så store og innflytelsesrike at deres tilstedeværelse kan være helt avgjørende for hvorvidt en film lages eller ikke, eller om den i det hele tatt vil trekke mennesker til kinosalene. Moderne eksempler på denne typer personer i Hollywood er for eksempel George Clooney, Brad Pitt, Julia Roberts og Meryl Streep. Marvel var selvfølgelig bevisste dette da de startet opp franchisen, men de må også ha vært bevisste det at mange av disse skuespillerne vil være for gamle til å gestalte rollene en eller annen gang i fremtiden. Jeg tror denne type franchiser med tid og stunder vil, om ikke drepe, men i så fall redusere viktigheten av de store stjernenavnene i Hollywood-blockbustere, at det er selve superheltene eller figurene folk betaler for å se, ikke nødvendigvis de som spiller dem. Ved å bygge opp franchiser på denne måten over tid legges det et publikumsgrunnlag som sakte, men sikkert vil frarøve viktigheten av individuelle skuespillere fordi publikummet er mer interesserte i hvordan filmene settes inn i et større univers og en større sammenheng.

Superheltfilmenes død har blitt spådd så lenge superheltfilmene har eksistert, men det er ingenting som tyder på at det er noen Nostradamuser blant spåmennene. Filmene blir derimot bare større og større, og hver film ser ut til å overgå den forrige i både produksjonskostnader og inntjening. Samtidig har filmpublikummet opp gjennom årene flere ganger vist seg å være uforutsigbare, og det kan selvfølgelig skje en endring i holdningene til disse enorme og innviklede universene. Det eneste vi i dag kan si sikkert er at Marvel nok en gang har bekreftet en gyllen regel i Hollywood, nemlig den at de største suksessene i stor grad baserer seg på å kopiere og lære av tidligere trender og fenomener. Hvorvidt dette er et tegn på en lite kreativ bransje eller ikke kan vi kanskje spekulere om i en annen artikkel.”?