EN

Amandus INPUT

Filmtriks

Verdien av stunts

Det er noe helt eget å se godt voksne mennesker bli alvorlig skadet mens noen filmer dem. Den fyldige teksturen av sinne, frykt og overraskelse som dekker ansiktene deres, aktiveringen av ufrivillige reflekser i ben og armer, heftige grynt av smerte, brekninger. Det er en visuell opplevelse som har slått an siden tidenes morgen, dog den ofte forekommer simpel og noenlunde pornografisk.

Når jeg sier simpel refererer jeg til det tidlige 2000-tallets jackass-format, og når jeg sier pornografisk peker jeg til skumle ISIS-videoer på liveleak. Jackass blir for simpelt med sin tydelige oppsetting, og ISIS gir oss litt mer detaljer enn det vi gjerne vil ha. Heldigvis finnes det en yrkesgruppe som siden begynnelsen av 1900-tallet har satt sitt eget liv på spill for å supplementere de mer kresne av oss voldsgastronomer. Det er selvfølgelig snakk om stuntarbeiderne her, og denne teksten søker å fremheve hva det er som gjør deres arbeid verdifullt, og hva en som amatør kan lære av stunt kunsten.

Stuntarbeid er en del av det som innen film er kjent som praktiske effekter. En praksis som etter introduksjonen av digitale effekter virket nærmest utdødd, men per i dag er gradvis tilbakevendende. Digitale effekter er for det meste billigere og mindre tidkrevende en praktiske effekter, så med mindre en solstorm tilbakestiller menneskehetens teknologiske framsteg kan en bare drømme om en ny epoke av miniatyrer og Cronenberg-monstre. Heldigvis er det alltids noen som holder fakkelen i live. I kinosaler rundt om i verden vises for øyeblikket en hyllest til stuntarbeid gjennom tidene, i form av filmen John Wick 2 (2017). Ikke bare er filmens manus regissert av Keanu Reeves-klonen og stuntmannveteranen Chad Stahelski, som sørger for en kavalkade av virkelighetstro vold mot både skuespillere og skuespillerinner, men hele filmen starter også med en alt annet en subtil referanse til stuntmann- og stumfilmlegenden Buster Keaton.

Keaton var en av pionerene innen fysisk komedie og stunts på film. Filmkunsten startet jo i sort hvit og uten lyd, og Keaton var en av de som mente at det å bruke tekstplakater for å formidle filmens diskurs, var å selge kunstformen billig (en skal «vise», ikke «fortelle»). Dermed lente kvaliteten på historiefortellingen i filmene hans seg på skuespillernes kroppsspråk og filmens bildekomposisjon. I likhet med andre skuespillere i filmbransjen på denne tiden, hadde Keaton sin start i Vaudeville-teateret, noe som hadde gitt ham god erfaring med mimikk og kroppsspråk.

Keaton er muligens også grunnen til at en god del kinogåere tror Hollywoods skuespillere idag utøver sine egne stunts, noe de aller fleste selvfølgelig ikke gjør. Ikke bare ville det vert vanskelig å overtale milliardærer til å sette livet sitt på spill for en enkel scene, men mange av dem innehar også en høy markedsføringsverdi for produksjonsselskapene som ansetter dem, en verdi som ville minske skulle det fremkomme riper i lakken og ondt blod mellom agent og produksjonsselskap. Stuntarbeid er også en kunst som krever mye trening, både fysisk og psykisk. Det er en kunst å holde maska når du er i ferd med å få en to tonns husvegg over deg, med en nærmest ikke-eksisterende margin for feil,

 

 

eller fortsette scenen til tross for at du akkurat har fått kvestet nakken din på en togskinne etter å ha blitt revet avgårde av en vannkanon.

 

 

Jeg er ikke lenger helt sikker på hvor imponert jeg er over at Leo fullførte scenen i Django (2012) med ett kutt i håndflaten.

 

Du kan ikke snakke om stunt i film uten å trekke frem det jeg personlig mener er tidenes mest underholdende skikkelse i film, nemlig Jackie Chan. Mannen som har proklamert at en voldsfilm uten stuntarbeid er svindel mot publikum, og som selv har nok brukne bein til å stå for denne uttalelsen. Han imponerer ikke for sin evne til å spille en karakter (ved unntak av sin rolle i Drunken Master (1978), der han virkelig virker totalt fordrukken), men heller for sin evne til å underholde i alle situasjoner. En kort mann med et snilt og uttrykksfullt ansikt, en erke-stereotypiske kinesisk-amerikansk aksent og en dyrisk utholdenhet. Kjent for å bruke evigheter på ett klipp for å forsikre seg om at hendelsen skjer i ett take, framfor å bli skapt på klipperommet.

For noen virker kanskje alt dette meningsløst. Det er jo historien og skuespillet som skal bære en film, ikke hvorvidt et slag i ansiktet er ekte eller ikke. I enkelte tilfeller vil jeg si meg enig i dette, men i bunn og grunn handler dette om en films opptrinnsverdi. På engelsk har de det fine ordet «spectacle», men vi må nok nye oss med det litt diffuse «opptrinn». Dette kan sees på som sirkus-kvaliteten til en film. Det er den følelsen av under og sjokk som oppstår når en ser Jackie Chan så vidt klarere et 10-meters hopp fra en bygning til en annen, uten sikring. Det er en bit i hjernen din som er veldig god til å skille virkelighet fra spesialeffekter, uten at du selv alltid er klar over det. Dette gjør at visse ting kan imiteres gjennom spesialeffekter, men de kan ikke gjenskapes i samme forstand.

Jeg tror det er her mange amatørfilmskapere har ett vist fortrinn for filmskapere innat industrien. Som sagt er det tid og penger som fører til at industrien foretrekker digitale effekter. Som amatør har du selvfølgelig mindre penger, men jeg vil argumentere for at du muligens har mer tid. Du kan gjerne ikke dedikere en hel arbeidsdag til film, ettersom det for deg og dine kanskje kun er en hobby, men tid handler om mer en dette. De innen industrien må forholde seg til industrien, og for industrien er tid penger. En kan ikke bruke evigheter på å skyte en scene, fordi alle som er på settet må betales for sin tid der, og de har muligens obligasjoner til andre prosjekter ved siden av ditt. Studioet krever at produktet er ferdig innen en viss tidsramme, og en må til alle tider opprettholde de generelle og de særegne arbeidsmiljølovene. Jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg her oppfordrer til brudd på menneskerettigheter eller annet umoralsk fanteri. Tid er penger, men dette utsagnet går begge veier. Hjemmelagede kjøttboller er mye billigere og bedre en Fjordland, men det tar lenger tid. Så lenge bruken av tid i seg selv ikke koster penger (fordi en ikke betaler ansatte), og en ikke har et strengt skjema for når ting må være ferdig, har en mye frihet til å gjøre ting på en økonomisk og treg måte.