En samtale med Marius Myrmel

Det rørende søskendramaet Uten Deg mottok hederlig omtale under Kortfilmfestivalen i 2014, Hudløs konkurrerte ved Palm Springs i 2015. Mor-sønn dramaet Frysninger ble belønnet med Tromsøpalmen for beste kortfilm under Tromsø Internasjonale Filmfestival, og mottok hederlig omtale av Norsk filmkritikerlags jury i Grimstad, samt stakk av med Amanda for beste kortfilm.

Vi har tatt en prat med Myrmel om alt fra hvordan han arbeider med skuespillerne til hvilke filmskapere han selv ser opp til. En filmskaper med mye på hjertet og et skarpt blikk for mennesket.

*

Kortfilmene dine Uten deg (2014), Hudløs (2015) og Frysninger (2016) fremstår som utsnitt fra liv, og utspiller seg innenfor et relativt kort tidsrom.

 – Jeg har ofte følt at historier som streber etter å dra karakterene sine gjennom en fullstendig utvikling, ikke nødvendigvis funker, men at de fort kan føles enkle. Dette gjelder virkelig ikke alle filmer, mange historier trenger en slik komplett karakterutvikling, men når det kommer til kortfilmer så liker jeg ofte de filmene som viser lite, men allikevel evner det å skape en rik kompleksitet.

Samtlige av filmene mine utspiller seg innenfor ett døgn, og jeg synes dette er en tidsramme det er spennende å arbeide med. I kortfilmen Uten Deg, representerer døgnet hverdagen til karakterene – døgnet forteller en hel del om hvem de er og hvorfor de gjør som de gjør. I Hudløs følger vi en karakter som i løpet av få timer får ny innsikt i parrelasjonen den befinner seg i, og i Frysninger følger vi karakterene gjennom et døgn der livene deres snus på hodet.

Jeg har som nevnt en fascinasjon for balansen mellom hva som vises og hvor mye som kan holdes tilbake, uten at publikum mister interesse, men snarere blir mer interessert.  

Hvordan ser du deg selv som filmskaper?

Man sier ofte noe som: «Jeg forteller i levende bilder.» Og ja, det er jo ubestridelig, men for meg er det en sannhet med modifikasjoner. Jeg liker å si at jeg forteller gjennom levende individer, altså skuespillerne. Min historie kommer til liv i det en skuespiller inntar rollen sin. Deretter må jeg i samarbeid med fotograf, arbeide mot å fange det de forteller. Mitt ansvar blir både å sørge for at skuespillerne formidler historien og at vi best mulig klarer å fange den opp i kameraet. 

Dette er nok et resultat av at jeg har studert mye skuespillerteknikk – jeg vil faktisk si at jeg har studert mer skuespillerteknikk enn film. Det jeg brenner for, eller der jeg koser meg mest i filmprosessen, er på gulvet med skuespillerne. Å finne nøkkelen til scenen vi jobber med er en fantastisk ting. 

Når vi er inne på dette med skuespillerregi, kan du fortelle noe om hvordan du arbeider med casting?

Når det kommer til casting så har jeg alltid vært veldig åpen. Jeg fjerner alle beskrivelser av karakteren og hvordan jeg har sett karakteren for meg, og åpner døren for alle… vel, ikke alle, men de som virker engasjerte og har en vilje. På den måten får jeg mange herlige overraskelser, samt nye blikk på karakterene mine.

Når jeg skal velge skuespillere så handler det veldig mye om hvordan de og jeg samspiller på auditionen. Det handler ikke bare om hun/han følger instrukser plettfritt, men vel så mye om vi er på bølgelengde. Tillit er viktig når jeg ser etter skuespillere, for jeg krever at de skal gi meg full innsikt i arbeidet deres med karakteren, og at ingen valg blir tatt uten at de er blitt diskutert med meg – både fordi jeg er utrolig interessert i hvordan de arbeider, men først og fremst fordi jeg må vite hva jeg smir med.

Du har regissert både voksne, ungdommer og barn. Du er selv en ung filmskaper. Kan du si noe om erfaringene dine med å jobbe med unge og voksne skuespillere, samt uerfarne og erfarne skuespillere?

Under arbeidet med Uten Deg var det mange som foreslo at vi ikke skulle jobbe med skuespillerteknikker, ettersom barn ofte ikke er like mottakelige for denne typen instruksjoner. Erfaringene jeg gjorde meg underveis var derimot stikk motsatt. Vi jobbet med alt fra scenemål, undertekster, improvisasjon, relasjoner, ulike strategier. Jeg benyttet meg av disse verktøyene når jeg instruerte de to unge guttene, og opplevde at spillet og dialogen endte opp med å komme naturlig. De var begge modne for alderen og jeg var nok utrolig heldige med dem, men var likevel overrasket over hvor godt arbeidet med ulike skuespillertekniker fungerte.

Når det gjelder voksne så prøver jeg å finne det indre barnet deres. Det å vokse opp har jo mye å gjøre med å innfinne seg med sosiale normer og forventet oppførsel under forskjellige kontekster. I film skildres gjerne situasjoner hvor folk gjør opprør eller bryter med disse, og da må skuespillerne tørre å grave frem den ufiltrerte viljen og nysgjerrigheten i seg. Det viser seg ofte at jeg må jobbe med å få voksne til å gå all in og barn til å tilpasse seg omstendighetene – tone det litt ned.

Å jobbe med erfarne skuespillere er utrolig gøy, men samtidig ganske skummelt. Det er med på å øke presset – jeg må få dem til vite at de kan ha full tillit til meg som instruktør. Så langt har jeg ikke hatt noen negative er faringer med dette, men har opplevd at skuespillerne viser en genuin entusiasme når jeg som regissør, langt på vei, vil jobbe på skuespillerens premisser. 

Når det kommer til å tilpasse instruksjonene, så tror jeg faktisk at jeg kjører det samme løpet både med unge og eldre, uerfarne og erfarne. Det handler om sammen å forstå hvor karakterene kommer fra, hvor de vil, hvilken motstand de har eller møter, hvor de ender og ut i fra dette instruere på et vis som er aktivt og spillbart for skuespillerne, som motiverer, okkuperer sinnet og vekker følelser. 

Hvordan forbereder du deg til innspilling?

Jeg snakker lenge med fotografen om shotlist – jeg lager sjelden storyboard ettersom jeg er svært opptatt av at vi må forsøke å fange det som oppstår, og ikke strebe etter å konstruere noen ferdige rammer skuespillerne presses inn i. Så, vi lager en shotlist som gir et overblikk over hvordan vi skal forsøke å fange handlingen i scenen, og så må vi innstille oss på å fange øyeblikkene som oppstår underveis i innspillingen.

Med manuset og i forhold til skuespillerne, så sitter jeg lange kvelder og skriver ned forslag til instruksjoner jeg kan gi dem, gjerne tre av hvert verktøy, til hver skuespiller, til hver scene. Det er en omstendelig prosess, men jeg får mye igjen for det under opptak i og med at jeg hele tiden kan komme opp med en ny variant, en ny ting å utforske, samt hyppig kunne fôre skuespillerne.

Jeg forsøker å være streng med hvordan jeg kommuniserer med skuespillerne, for eksempel ved ikke å si noe som kan påvirke skuespilleren til å bli resultatorientert. Derfor er det deilig å ha en light OCD-lidelse med å måtte ha tre forslag til hvert verktøy, til hver skuespiller, til hver scene. 

Jeg holder også mye prøver. Spiller ut scener før og etter filmens historie. Blir bedre kjent med karakterene ved å la skuespilleren kontinuerlig formidle til meg hva de opplever når de er i karakter.

Følger du manus tett, eller arbeider du mye med improvisasjon – eller befinner du deg et sted midt i mellom?

Jeg jobber med manuset som et skjelett og kan fort ende opp med improviserte dialoger, dermed faller jeg kanskje litt midt i mellom. Når skuespillerne har fått innarbeidet motivasjonen bak handlingene sine, tatt inn over seg omstendighetene og blitt ordentlig kjent med karakteren de spiller, så kommer dialogen ofte av seg selv.

En veldig fin måte å vite om noe er overflødig, er hvis skuespilleren konstant glemmer en replikk. Da bruker jeg det som en pekepinn på at her er det noe som ikke er nødvendig. Ord og handlinger er født ut av nødvendighet, sa Jaqcues Leqoc, og når noe ikke føles nødvendig så bør det ikke ta opp den dyrebare tiden til en femten minutters kortfilm.

Filmene dine skaper et inntrykk av at du er genuint interessert i mennesker og ”de vanlige folka”.

Ja, de det gjør kanskje det!? Altså, filmene mine skildrer helt vanlige mennesker, som deg og meg, men de befinner seg i ganske ladede situasjoner; omsorgssvikt, voldelige parforhold, overgrep.

Jeg tror fascinasjonen min er at jeg opplever at vi ofte har så mange stigmaer og fordommer ovenfor mennesker som er i slike relasjoner eller situasjoner, og at vi raskt konkluderer med at de er «uvanlige». Når vi hører om en far eller mor som ikke er der for barna sine, så tenker vi: «Ja vel, en sånn en ja.» Kanskje vi tenker på dem som ekstremt egoistiske ettersom de lar barna være i en slik situasjon, men så får vi vite mer, får en større innsikt i situasjonen, vi får ta del i hvordan han eller hun kjemper for å være tilstede, men blir hindret av ulike årsaker. Først da tenker vi: «shit, det der kunne vært meg, hadde omstendighetene vært annerledes.»  

Nå er jo situasjonene og settingene individuelle for alle karakterene i filmene mine, men for meg har det alltid vært interessant å se nærmere på menneskene bak monstrøse handlinger – menneskene bak fasaden. 

Benytter du noen gang inspirasjon fra filmer eller filmskapere aktivt i arbeidet med egne filmer? Om så, kan du nevne noen og hvorfor.  

Jeg benytter meg egentlig ikke så mye av film som en inspirasjonskilde. Det som inspirerer meg er gjerne en tematikk som fengsler meg og som jeg leser meg opp på, folk som forteller historier med en twist av sjokkerende sannhet. Filmer kommer først i andre, eller tredje runde, da finner jeg kanskje noen bilder eller scener som rimer overens med det uttrykket og den stemningen jeg ønsker meg. 

Men, en filmskaper jeg alltid vender tilbake til er Mike Leigh. Ikke fordi uttrykket hans er noe jeg vil strekke meg etter, men fordi han alltid har et ensemble med skuespillere som leverer knallsterke rolleprestasjoner. Jeg kan se Another Year om og om igjen, og se nye detaljer som fascinerer og inspirerer til å grave dypere i samarbeidet mitt med egne skuespillere. 

Hva er de største utfordringene du har møtt på i arbeidet med å lage film? 

Det må være å få et prosjekt opp og stå. Når man er ung og uetablert, men heller ikke lenger en sjarmerende tenåring som får mye velvilje fra kommunen, lokale butikker, etc.

Det er hardt å få nei, på nei, på nei. Det er sannsynligvis en utfordring som alltid vil være der, og er den utfordringen jeg ser som den største med å lage film. Det er en utfordring å skulle overbevise potensielle samarbeidspartnere eller andre aktører om at akkurat denne historien burde fortelles.

Du har nylig mottatt en Amanda, og det er rimelig å beskrive deg som et up and coming filmtalent. Føler du noe på presset om å lage en langfilm, og generelt, hvordan ser du for deg veien videre? 

Ja! Det er definitivt en slags forventning om at «nå skal jeg begynne å skrive på langfilmen», smi mens jernet er varmt og alt det der. Det jeg ønsker, er å holde meg tro til hva jeg gjør: la prosjektene komme fra et genuint ønske om å fortelle noe. Det er viktig for meg at historien får det formatet den krever, og så langt har historiene vært avhengig av mindre rammer enn de 90 minuttene en spillefilm trenger.

Det er nok en kombinasjon av at jeg har mye respekt for faget og ovenfor publikum. Det som er imponerende er om man klarer å formidle noe sterkt og nå ut til menneskene som sitter i salen – ikke om du klarer å taste 100 sider manus og kjøre opptak i 20 dager i strekk. 

Nå har jeg med meg ei knalldyktig produsent på neste filmprosjekt, og jeg har noen følere på andre samarbeidspartnere. Jeg gleder meg til å lufte prosjekter med dem!

Du er jo fra Vestfold, du har ikke vurdert å lage en film fra hjemtraktene?

Faktisk skriver jeg på en film nå som har et av Vestfolds mellomsteder som setting. Jeg laget film i Nordland i tilknytning til studiene mine der, men jeg må si jeg synes det er rart at det er så få filmer som finner sted i Vestfold-området. Vi har jo så utrolig mange spennende miljøer her, alt fra uteliv i Tønsberg, til strake landeveier, ensomme butikker og et veldig variert spekter av mennesker. 

Filmen jeg jobber på nå tar for seg en ungdomsgjeng, og rammene de strever for å passe inn i. Det er et beinhardt miljø de voksne ikke forstår seg på. Filmen kan vel sies å ta for seg en slags kombinasjonen av frihet og fare, som jeg tror veldig mange fra utkanten av Tønsberg kan kjenne igjen.

*

Les Filmports intervju med Myrmel om Frysninger her og Lars Ole Kristiansens analyse av filmen her.