La oss demystifisere Cannes-festivalen

Røde løpere, superstjerner, sol og varme, luksus og rikdom og høy grad av eksklusivitet – og et filmprogram bestående av litt smale, kunstneriske filmer. Dette er kanskje noen av assosiasjonene du har til filmfestivalen i Cannes? Men festivalen i den franske middelhavsbyen er langt mer enn det.

Hvorfor er egentlig denne mysstiske festivalen så viktig? Hva kommer det ut av den? Er det mulig å komme seg dit? Og burde du prioritere det?

«Verdens viktigste festival»

Filmfestivalen i Cannes er av mange ansett som verdens viktigste filmfestival. Dette er det selvsagt fullt mulig å stille spørsmål ved. Det er for eksempel ikke den største festivalen. Både filmfestivalen i Berlin og i Toronto har langt flere filmer og publikummere.

Festivalen er heller ikke den mest fremoverlente festivalen med fokus på nyvinninger og ny teknologi. Det er ikke her du finner audiovisuelle kunstnere som utforsker transmediale muligheter, med for eksempel virtual reality eller interaktiv historiefortelling. Dette er på mange måter en ganske konservativ festival, der film er film i klassisk format, og definitivt skal vises på kino (festivalen har de siste årene vært i konflikt med strømmetjenester, noe som gjør at ingen filmer fra eksempelvis Netflix er på festivalen lenger).

I tillegg har festivalen fått mye kritikk for manglende representasjon og mangfold. Særlig har kjønnsbalansen vært problematisk. Det har i mange år vært et uttalt mål å få vesentlig høyere andel kvinnelige regissører med i konkurransen, uten at det har skjedd noen særlig forbedring. I år var det bare fem kvinnelige regissører i hovedkonkurransen (der en av filmene var samregissert med en mann), mens 18 stk var menn. Det er alltid også diskusjoner om hvor godt alle delene av verden er representert, da det er en særlig stor overvekt av franske filmer på programmet (noe som dog skyldes at festivalen i stor grad er finansiert av den franske staten).

Men til tross for alt dette – hvorfor er Cannes fortsatt så viktig?

Festivalens noe konservative fokus på filmmediet er kanskje også noe av det som beskytter filmen og sørger for at den bevares som kunstform, og at film også verdsettes på en måte som få andre arenaer kan tilby. Her finner du ikke popcorn og baconsnacks (det er faktisk ikke lov å ha med noe mat eller snacks inn i visningene, og det er relativt nylig at de godtok vannflasker – men fortsatt ikke brus). Å gå på en premiere i Grand Theatre Lümiere (selvsagt oppkalt etter de franske brødrene som oppfant filmen på slutten av 1800-tallet), er som å gå på en premiereforestilling i Operaen eller på Nationaltheateret. I Frankrike – og særlig i Cannes – er film høykultur.

Festivalen har et nesten i overkant stort fokus på auteurene – altså de store filmkunstnerne – som inviteres tilbake gang på gang. Dette er også noe av grunnen til mangelen på mangfold, men det gjør også at det blir ekstra presitsje for en filmskaper å endelig nå opp i den øverste ligaen. Dette er VM eller champions league for film, og det er derfor ekstra stas at vi med Joachim Trier har en filmskaper som nå ganske jevnlig når opp til dette nivået, slik han gjorde i fjor med Verdens Verste Menneske. I år var han tilbake som jurymedlem.

Og så er det intet annet sted i verden at film er så glamorøst som det er her. Her pynter folk seg opp for å posere på den røde løperen (selv med et ganske strengt fotoforbud), hundrevis av mennesker stiller seg opp med kikkerter og stiger for å prøve å få et glimt av stjernene. Ofte trenger det ikke være en spesielt stjernespekket film heller. Det er nesten like mye styr og stas rundt filmene til Jerzy Skolimowski, Dardenne-brødrene eller Cristian Mungiu, som det er rundt amerikanske Hollywood-filmer.

Men kjendiseriet er selvsagt også viktig. I år satte Tom Cruise tonen med verdenspremieren av Top Gun: Maverick. Tom Hanks og Austin Butler ankom litt senere for å presentere Elvis, sammen med regissør Baz Luhrman. Og plutselig kan du få øye på filmstjerne som går forbi deg på croissetten (strandpromenaden i Cannes), eller i et av de mindre sideprogrammene.

Alt dette bidrar til å gjøre Cannes et attraktivt sted for alle som ønsker å være der, samtidig som det blir en selvoppfyllende profeti: jo mer man snakker om Cannes som en viktig festival, jo viktigere blir den, og derfor er Cannes verdens viktigste filmfestival.

Hvordan fungerer egentlig festivalen?

Cannes er en ganske rotete og kompleks festival, som du egentlig ikke greier helt å få oversikt over før du har vært der et par ganger. Det florerer av offisielle og uoffisielle sideprogrammer, i tillegg til et enormt filmmarked som tar pusten fra deg.

Cannes er først og fremst en bransjefestival. Det vil si at du som vanlig publikummer ikke har anledning til å kjøpe billetter til de fleste visningene (med noen unntak). For å i det hele tatt få tilgang må du altså enten være filmskaper eller være tilknyttet filmbransjen på et eller annet vis.

Men akkrediteringen er ikke nødvendigvis nok. Når festivalen først er i gang er det full kniving og kjemping om billettene, og man må stå tidlig opp om morgenen for å skaffe seg billetter til de mest populære filmene (som vil si de aller fleste). I år kræsjet også billettsystemet flere ganger, og det var tidvis ganske kaotisk. Oppå det hele ligger det også et skjult hierarkisystem, som gjør at jo flere år du har bak deg i festivalen, og hvor tilsynelatendene viktigere jobb du har, jo lettere er det for deg å få tak i gode billetter. Heldigvis lærer man seg etter hvert triksene for hvordan man likevel får sett mye film, så med litt tålmodighet og kløkt (og villighet til å stå opp grytidlig for å se tidlige visninger) får man som regel sett det meste man ønsker.

Filmprogrammet

Dersom du ikke har planer om å dra til festivalen med det første, trenger du nok ikke lære deg alle detaljene om de forskjellige programmene og seksjonene, men i dekningen av filmene er det ofte noen begreper som brukes som det kan være greit å merke seg:

• Hovedkonkurransen – et program bestående av ca 20 filmer, som er det mest prestisjetunge stedet å være. Filmene her får mest oppmerksomhet og har all den glitter- og glamouren som hører til. Alle disse filmene konkurrerer om Gullpalmen. Det er ytterst sjeldent at en norsk film er med her, men på de siste syv årene har Joachim Trier hatt to filmer med (Verdens Verste Menneske og Louder Than Bombs). Før det var det Anja Breien med Arven i 1979.
• Un Certain Regard – offisielt program som er divisjonen under hovedkonkurransen. Her er det oftere mer ukjente filmskapere, fra forskjellige steder i verden, men det hender det også dukker opp en og annen stor og anerkjent filmskaper her. Ikke like glamorøst og prestisjefylt som hovedkonkurransen, men fortsatt stor stas med premiere her. Den norske filmen Syk Pike hadde visning her i år.
• Director’s Fortnight – en egen festival i festivalen. Drives av en egen organisasjon, har sin egen kinosal, og har et fokus på regissører som jevnlig leverer kvalitetsfilm (men som kanskje ikke helt har funnet veien til hovedkonkurransen enda – men det er ikke alltid så godt å vite hvorfor en film havner her og ikke andre steder).
• Kritikeruken – også en egen festival i festivalen, som drives av en egen organisasjon og har sin egen faste kino. Her er det et fokus på første- eller andregangsregissører, så her er det gode muligheter for å gjøre nye oppdagelser.
• Kortfilmprogrammene – det finnes flere kortfilmprogrammer. Det er en offisiell hovedkonkurranse for kortfilmer, en egen studentfilmkonkurranse (kalt Cinefoundation), og et eget lite «marked» for kortfilmer kalt Short Film Corner.

I tillegg kan du støte borti andre begreper som Cannes Classics (historiske filmer), Cannes Premiere (diverse premierer), offisielle filmer utenfor konkurranse og spesialvisninger (full rød-løper-premiere med glitter og glamour, uten at de konkurrerer om priser, gjerne stjernespekkede Hollywood-filmer), Cinema de la Plage (strandkino, åpent for alle), ACID (en tredje uoffisiell festival i festivalen) og mye mer.

Marked og business

Cannes er ikke bare film – det er også et kjempestort marked der industripersoner fra hele verden samles for å gjøre business. Dette er på mange måter egentlig det som får festivalen til å gå rundt. I kjempestore kjellerlokaler i det enorme festivalpalasset, samt i masse små paviljonger ved stranden, står man på stand, har møter, inngår avtaler, selger og kjøper rettigheter til distribusjon og eller promoterer seg selv som filmskaper. I tillegg fylles hoteller og leiligheter opp med store filmselskaper, filminstitutter og andre aktører som ønsker å markere seg og skaffe nye kontakter. Det er mer enn nok av happy hours og minglinger man kan snuble innom hvis man har lyst på et glass rosévin mellom filmene.

Som en del av markedet vises også over tusen filmer på forskjellige små kinosaler rundt omkring i byen; som regel inkludert de fleste filmene i de offisielle programmene (noe som er et av triksene for å få sett flere av de filmene). Her er det også mye dårlig og rart som går, men den eventyrlystne kan kanskje finne gull i alt søppelet.

Selv om det høres glamorøst ut med sol og varme, film og rød løper, er det ikke en avslappende ferie å være på festival i Cannes. Det er gjerne tidlige morgener og sene kvelder, lite tid til mat, mye venting i kø (uten noen garanti for å slippe inn på filmene), kaos og frustrasjon med billetter, mye trafikk og store folkemengder og så skal man som regel også gjøre jobb, med mange personer man skal møte og snakke med og kanskje inngå avtaler med.

Likevel; Cannes byr på følelsen av å være i filmverdenens sentrum. Alle er her, og mulighetene til hva du kan oppnå er mange. Når du har kjempet deg til en eksklusiv billett, setter du også litt ekstra stor pris på muligheten til å se filmen før de fleste andre. Og etter en kald, norsk vinter, er det slettes ikke så verst å være på jobb i syden-temperaturer et par uker på våren.

Er det mulig å komme seg dit? (og burde du prioritere det?)

Å skaffe seg akkreditering er ikke nødvendigvis så komplisert som man kanskje skulle tro. Du må være filmskaper eller ha tilknytning til en organisasjon som jobber med film på en eller annen måte, men dette trenger ikke være veldig store greier.

I tillegg finnes det noen ordninger for filmstudenter, og andre filmelskere («Cannes Cinephiles»), som kan gi pass noen dager på festivalen.

Har du laget en kortfilm, er det også mulig å søke tilgang til Short Film Corner, der filmen din blir del av en slags katalog som deltakere på festivalen kan få tilgang til å se. Da ligger jobben på deg med å være tilstede og prøve å få noen til å velge å bruke tid på akkurat din film der.

Har du lyst til å dra til Cannes, og har en fot sånn mer eller mindre innenfor filmmiljøet, er det ikke egentlig noe problem å dra (flyprisene til Nice er heller ikke så ille, men overnattingen kan bli kostbar, så her er det lurt å stue seg sammen en gjeng med en Airbnb eller lignende).

Burde du dra til Cannes? Hvis det du egentlig ønsker er en avslappende ferie med litt film og hygge, så er det nok ikke hit du skal dra. Hvis du kun er interessert i å se mest mulig film uten for mye stress med køer og billetter, til en ikke alt for høy pris, er dette heller ikke festivalen du burde prioritere (da kan en festival som Karlovy Vary i Tsjekkia være et greit alternativ, som ofte viser mange av Cannes-filmene bare et par måneder etter, og er både mye rimeligere og enklere og åpen for alle).

Men hvis du tar utfordringene, har noe du vil oppnå eller bare ønsker opplevelsen av å være i filmverdens sentrum, så vil Cannes absolutt være verdt turen.

Så hvordan var årets festival?

For meg personlig var dette min sjette festival, og det var stor stas å endelig vende tilbake til Cannes etter tre år med pandemi. Ni dager bydde på 26 filmer (pluss et kortfilmprogram), og mange sosiale møter. De filmatiske høydepunktene inkluderte blant annet Park Chan-Wooks Decision to Leave, Lea Mysius mystiske horrordrama The Five Devils, Jesse Eisenbergs debut som regissør, When You Finish Saving The World, Mia Hansen Løves One Fine Morning, og selvsagt årets norske bidrag, Syk Pike. Kristoffer Borglis film var del av Un Certain Regard (altså den nest øverste «divisjonen»), og filmen er produsert Andrea Berentsen Ottmar (som nylig var gjest på Amandusfestivalen) og Dyveke Graver Bjørkli (som er styremedlem i Stiftelsen Amandusfestivalen).

I tillegg må vi også bare bøye oss i støvet for våre svenske naboer. Ikke bare hadde de hele tre filmer i hovedkonkurransen, men alle tre endte med å vinne pris, inkludert den gjeveste av dem alle, gullpalmen, til Ruben Östlunds Triangle of Sadness. Filmen er en morsom satire fra et cruiseskip og de store klasseforskjellene der. Den er nok ikke like god som den forrige filmen hans (som faktisk også vant Gullpalmen), The Square, men den var et herlig avbrekk mye alovrlig og dyster film. De to andre svenske filmene var Holy Spider (Ali Abbasi) og Boy From Heaven (Tarik Saleh). Begge to er faktisk knakende gode thrillere fra muslimske miljøer i henholdsvis Iran og Egypt (men med svensk regissør og produksjon).

Noen filmer skuffer også litt. David Cronenbergs Crimes of the Future ble en noe underveldende filmopplelvese for min del, Claire Denis roter seg litt bort i den mellomamerikanske jungelen i Stars at Noon, og den delvis norskproduserte More Than Ever (av Emily Atef), med Bjørn Floberg i en av hovedrollene, ble en ganske seig affære.

Man rekker aldri få med seg alt, og det komplette bildet på årets festival tar det fortsatt en del tid å få oversikt over. Hva resultatene av deltakelsen på festivalen blir, er det også for tidlig å si noe om nå, men forhåpentligvis bærer det med seg frukter som blir nyttig inn mot både Amandus Blikkfang og Amandusfestivalen.