Inntrykk fra Cannes 2023

Amandusfestivalens programsjef har vært i Cannes, og oppsummerer her noen av inntrykkene. Sjekk ut topp 10-listen nederst i artikkelen.

Skrevet av Eivind M. Nordengen // tirsdag 30. mai, 2023 // Artikkel

En ukes tid har gått siden verdens viktigste filmfestival pakket ned for denne gang. Vi var til stede på croissetten og fikk sett masse spennende film.

I fjor gjorde vi en nedbrytning av hvordan festivalen fungerer og hvordan man får dratt dit, som du fint fortsatt kan lese.

Amandus-vinner i Cannes

La oss ta det viktigste i et Amandus-perspektiv først: mangeårig Amandus-deltaker, (og nylig jurymedlem), Marlene Emilie Lyngstad var nominert i det prestisjefylte studentprogrammet La Cinef (tidligere omtalt som La Cinéfoundation), med avgangsfilmen sin fra Den danske filmskolen, Norwegian Offspring. Og jammen gikk ikke filmen hen og tok førstepremien i konkurransen.

Dette synes vi er kjempestas, og vi kjenner på en stor stolthet av at filmskapere som starter sin karriere ved Amandusfestivalen kan gå hen å vinne store internasjonale priser.

Filmen handler om en enslig norsk mann som ønsker å få barn, og reiser til København for å prøve å løse det, ettersom lovene er mindre restriktive der. Filmen skildrer med stor kunstnerisk presisjon en historie om et relativt tabubelagt tema, (utfordringen med barnløse menn som i større og større grad faller ut av samfunnet), og det var liten tvil om at dette var en av konkurransens sterkeste filmer (av det vi fikk sett).

For ordens skyld; filmen vil ikke kvalifisere til å konkurrere på Amandus Blikkfang i år, på grunn av at den har en spilletid på 45 minutter (vår konkurranse har en grense på 30). Men hvem vet, kanskje blir det en anledning til å få sett den der likevel?

Norwegian Offspring, plakat, stillbilde og Marlene Emilie Lyngstad som introduserer visningen. — Plakaten og stillbilde fra filmen, og Marlene Emilie Lyngstad som introduserer filmen på visningen.

Norges største stjerne?

Cannes-festivalen bød også på en premiere av en norsk dokumentarfilm, nemlig filmen om Liv Ullmann. Dette er egentlig en TV-serie, som allerede er tilgjengelig på strømming, men det var noe ekstra stas med å se den trolig største stjenen Norge noen gang har hatt få heder på scenen i Cannes. Det blir ekstra tydelig at vi egentlig glemmer litt hvor stor og viktig Ullmann har vært når vi ser mottakelsen i utlandet, og det var vanskelig å ikke la seg begeistre litt ekstra av den nå 84 år gamle stjernen der hun fikk stående applaus både før og etter visningen, (filmen er forøvrig laget av Dheeraj Akolkar).

Liv Ullmann får stående applaus i Cannes.

Hovedkonkurransen

Hovedkonkurransen er den store, prestisjetunge filmkonkurransen der de største filmskaperne konkurrerer om den gjeve Gullpalmen. Mange vil hevde at denne prisen er det gjeveste man kan oppnå som filmskaper, og at den står enda høyere enn Oscar-prisene.

Årets vinner av den Gullpalmen ble den franske filmen Anatomy of a fall, regissert av Justine Triet. Filmen et spennende rettssalsdrama, som listig og finurlig nøster opp i et mystisk dødsfall. Filmen henter tydelig inspirasjon fra Alfred Hitchcock, som med hjelp av snedige krumspring i fortellerstrukturen gradvis gir tilskueren mer og mer informasjon. Filmen er heller ikke bare en ren whodunnit-fortelling, men diskuterer også komplekse problemstillinger om eksempelvis hvordan såkalt virkelighetslitteratur (skjønnlitterære fortellinger som er basert på forfatterens eget liv), kan brukes som bevismateriale eller ikke, samt hvordan barn skal skjermes (eller ikke skjermes) for vonde detaljer i rettssalen.

Det kan argumenteres for at Gullpalmevalget i år, ledet av jurypresident Ruben Östlund, ikke nødvendigvis var det mest kunstnerisk utfordrende, men ingen kan benekte at Anatomy of a Fall er en robust film som vil gjøre det godt på kino verden over.

Med denne triumfen blir Justine Triet den tredje kvinnelige regissøren som får æren av å løfte Gullpalmen, i kjølvannet av Julia Ducournau’s seier med «Titane» i 2021, og Jane Campion’s tidligere suksess med «The Piano» i 1993. Det er en prestasjon som markerer et skritt fremover i filmens historie, og et bevis på Triets bemerkelsesverdige talent.

Viktig å nevne er at filmen også mottok en annen prestisjetung pris; nemlig «Palm Dog«. Det er faktisk en egen jury på festivalen som hvert år deler ut en pris til den beste hunden i en film, og i år var det altså hunden Messi som fikk prisen for rollen som Snoop i Anatomy of a fall.

En annen film det var mye forventninger til, og som endte opp med å få juryens sølv-medalje (eller Grand Prix, som de kaller det), var Jonathan Glazers The Zone of Interest. Filmen skildrer det hverdagslige livet til nazistene som driftet de grufulle konsentrasjonsleirene Auschwitz under andre verdenskrig. Filmen er kjølig og klinisk filmet, og er filmet på en måte som gjør at det ser ut som det er spilt inn med mobilkamera. Det virker nesten ubehagelig realistisk (og samtidig fremmedgjørende) å se de grelle og stygge «sommerferievideoene» til familien som bor i en luksusvilla, mens vi hele veien hører lydene fra grufullhetene som skjer på andre siden av muren.

Finske Aki Kaurismaki var eneste nordiske deltaker i hovedkonkurransen i år, med filmen Fallen Leaves. Dette er en liten og underfundig film (på bare 80 minutter), om sliterne som jobber på byggeplassen og i butikken, og samles til karaokeaften på den triste lokale puben. Den skildrer også et gryende kjærlighetsforhold som aldri helt vil seg til. Aki Kaurismaki er kjent for sin distinkte underfundighet i de sobre og underfortalte filmene sine, og lager her en film som nesten blir en parodi på seg selv. Likevel ble denne søte og humoristiske filmen særdeles varmt mottatt av kritikerne i Cannes, og fikk også den såkalte juryprisen (som kan sies å være en slags bronsemedalje).

Wes Anderson er en annen mester som også fordyper seg (noen vil si forviller seg) mer og mer i sine egne auteurtrekk. Asteroid City er en ekstremt stilistisk film, fra en liten oppkonstruert by i ørkenen på 1950-tallet, der en gruppe mennesker (gestaltet av helt vilt mange superkjente skuespillere), tilfeldigvis samles og blir nødt til å oppholde seg over en periode (av grunner vi ikke skal spoile). Hele filmen er mest av alt en skildring av hvordan disse karakterene får tiden til å gå i denne fargerike science fiction-byen midt i den øde ørkenen. I tillegg får vi en slags metaaktig rammefortelling som setter filmens handling inn i en litt annen kontekst.

Hvor mye interessant som egentlig ligger i grunnen er kanskje mer uvisst. Filmen byr verken på en spesielt utviklet historie eller tydelige budskap, men er man glad i Wes Anderson, gjør det egentlig ikke noe særlig. Filmen er nok en herlig reise inn hans virtuose filmunivers.

Oppdagelser utenfor hovedkonkurransen

I tillegg til hovedkonkurransen, består festivalen av flere sideprogrammer og egne festivaler i festivalen. (les mer om det i fjorårets artikkel).

En film som ble en snakkis tidlig, og som står igjen som en personlig favoritt, var Sean Price Williams sin spillefilmdebut som regissør, The Sweet East, som var vist i sidefestivalen Director’s Fortnight. Filmen skildrer en absurd reise som vår hovedkarakter Lillian (Talia Ryder) opplever. Hun er på klassetur til Washington DC som en del av studiene sine, men forsvinner raskt inn i forskjellige miljøer som går lenger og lenger inn i forskjellige retninger. Filmen deles sånn sett inn i flere mindre kortfilmer, der vi blir i ett miljø eller med noen karakterer i en periode, før Lillian frivillig eller ufrivillig blir sendt videre inn i et nytt miljø. Her får vi både både møte politiske ungdomsopprørere, en akademisk nynazist og et par eksentriske filmskapere, for å nevne noe. The Sweet East har blitt sammenlignet med en slags Alice i Eventyrland-aktig reise, og er nok festivalens kuleste film.

En annen film som raskt ble mye omtalt var Molly Manning Walkers debutfilm How to have sex, i det offisielle sideprogrammet Un Certain Regard. I denne britiske filmen blir vi med en jentetrio på sydenferie til en gresk øy der tenåringene skal utforske det den store voksenverdenen har å by på. Vår hovedperson (Mia McKenna-Bruce) skal også bruke ferien til å debutere seksuelt. Filmen er både en omfattende skildring av festkulturen på sydendestinasjonene for unge voksne, der man ikke akkurat får kjempelyst til å dra på fylla etter å sett filmen. Filmen tar også en vending etter hvert som gir filmen et større alvor. How to have sex er en svært godt fortalt film, med fantastiske skuespillerprestasjoner, som tar opp viktige spørsmål om kommunikasjon, samtykke, og en form for machokultur, men uten at den blir prekende. Filmen vant også hovedprisen i Un Certain Regard-konkurransen.

Alle filmene som er omtalt ovenfor får norsk kinodistribusjon.

Undertegnedes topp 10 fra festivalen:

Det har faktisk vært uvanlig vanskelig å plukke ut en topp 10-liste fra festivalen i år. Kanskje skulle jeg ønske at det hadde vært én film der som virkelig hadde slått meg i bakken og som tok en soleklar førsteplass, men når nesten halvparten av filmene jeg så er å regne som svært gode, så er det i alle fall et tegn på at det har vært en veldig god festivalårgang.