Filmhistorie: En kort oppsummering

Filmhistorie er et av de spennende fagene man kan ta i blant annet Film og Fjersynsvitenskap både på Lillehammer (riktignok bare årsstudium og master nå dessverre) og i Trondheim. For noen kan det virke tørt og mye å huske på, men for mange vil det antageligvis også være veldig interessant å se hvordan film har utviklet seg. Så i dag skal vi ta en reise gjennom filmens historie, helt fra starten og til hvordan det ser ut i dag. For å ta denne reisen må vi naturligvis begynne helt i starten.

Film, eller levende bilder, er noe som faktisk har eksistert veldig lenge. Allerede på midten av 1800-tallet ble det utviklet ulike skoper og «laterna magica» som var de tidligste forsøkene på å vise bilder i rask rekkefølge og med det gi illusjonen av at bildene bevegde på seg. Blant de mest kjente verkene av denne typen er Sallie Gardner i galopp fra 1878 av Eadweard Muybridge. Dette ble gjort ved å spinne en disk, men bare vise nederste delen, eller i et slags samlebånd hvor en lang slide ble trukket vertikalt.

Sallie Gardner at a Gallop (1878) av Eadweard Muybridge projektert i et «Zoopraxiscope».

Det er vanskelig å si hva som var den første filmen som ble laget, men det er likevel kanskje Lumière-brødrene man assosierer mest med historiens første filmskapere. Det var nemlig de som skapte den første «ordentlige» filmprojektoren som kunne vise levende bilder på et lerret til store forsamlinger. Tidligere kunne kun én person om gangen se bildene der de måtte se inn i et kinetoskop eller lignende – en boks med kikkerthull for to øyne. I starten ble Lumières projektorer og filmer brukt som en attraksjon på sirkuser.

Derfor er det også ofte klassikeren L’Arrivée d’un train en gare de La Ciotat eller Tog ankommer stasjonen av Lumière-brødrene fra 1895 som regnes som den første filmen i filmhistorien. Det er en veldig kort og enkelt stumfilm som rett og slett viser, fra et stasjonert kamera, et tog som ankommer en togstasjon og man kan se mennesker gå inn og ut av det.

L’Arrivée d’un train en gare de La Ciotat (1895) av Lumière.

Lumière-brødrene lagde såkalt «actual events»-filmer hvor de filmet helt vanlige ting som skjedde uten noen spesiell handling. Fra et tog som ankommer en stasjon, til folk som forlater en fabrikk, eller en familiemiddag. Deres film L’Arroseur Arrosék eller The Gardener fra 1895 er det nærmeste de kom fiksjonsfilm med handling. Denne viser en mann som vanner noen planter, mens en gutt tuller med han ved å tråkke på vannslangen så vannet slutter, for så å sprute det i ansiktet hans. Mange vil også si at dette var den første komedien.

Når det kommer til fiksjon var det likevel en annen franskmann som regjerte, nemlig Georges Méliès. Méliès var tryllekunstner og illusjonist og så at film var noe han virkelig kunne benytte seg av til å skape nye revolusjonære tryllekunstner, og det gjorde han og. Hans filmer var ofte veldig scenografiske og teater-inspirert. I starten filmatiserte han mange av tryllekunstene sine, men etter hvert ble han kyndig i klipping og. Med dette kunne han derfor klippe ut sekvenser som at han forlater scenen for å skape illusjonen at han plutselig sporløst forsvinner eller blir borte, samt mange andre spesialeffekter.

Hans mest kjente film er antageligvis Le Voyage dans la Lune eller A Trip to the Moon fra 1902. Filmen forteller historien om en rekke vitenskapsmenn som lager en rakett og flyr til månen hvor de møter på rare vesener og innfødte, før de reiser tilbake til jorden og mottar stor jubel. Hele filmen ser ut som et teaterstykke med utrolig mye mise-en-scene (det som er i kamerabildet) med mye kulisser og ting foran kameraet. Dette kan også regnes som den første science-fiction filmen som er laget.

Le Voyage dans la Lune (1902) av Georges Méliès.

Man kan derfor se at det i stor grad var Frankrike som var pioneren innenfor film. Det var også et fransk selskap som heter Pathé som var det første filmstudioet som drev med distribuering av film både innlands og utenlands. Pathé sende distributører rundt i verden for å vise frem filmer. Det var også de som oppfant newsreel – nyhetsreportasjer i filmformat. Det var helt klart Frankrike som var dominerende i filmbransjen, men så skjedde det noe stort som endret dette – nemlig første verdenskrig.

I og etter første verdenskrig var det USA som tok over bransjen, mens franskmennene var opptatt med å krige. I denne tiden dukket blant annet opp kjente navn som D.W. Griffith, animatøren Winsor McCay, og noe tidligere riktignok, Edwin S. Porter.

D.W. Griffith er kanskje regnet som Hollywoods første store regissør og lagde episke langspekkede fiksjonsfilmer som The Birth of a Nation (1915), Intolerence (1916) og Broken Blossoms (1919). Blant de første feature-filmene (filmer med lengde på én time og mer). Edwin S. Porter var en pioner innenfor klipping hvor han først benyttet teknikker som parallellklipping (ulike historier som skjer samtidig) og tinting (fargefilter / kolorering over bildene for å illustrere følelser / situasjoner) for å fortelle historier. Porters mest kjente film er antageligvis The Great Train Robbery (1903) hvor mange av disse nye teknikkene ble brukt. Denne regnes også som å være historiens første western.

Det var blant annet disse som introduserte det vi i dag kjenner som «the classical Hollywood narrative style», med en dramaturgi hvor spenningen gradvis bygger seg opp til klimakset i filmen, før vi får forløsningen og filmens narrative struktur faller ned igjen.

Etter dette fikk man sjangerregissører som ble kjent for spesielle stiler og skuespillerne ble mer promoterte i stedet for regissørene og produsentene som det var tidligere. Man kan vel si at de to første skuespillerkjendisene var Douglas Fairbanks og Florence Lawrence. Da stumfilmperioden begynte å nærme seg slutten fikk man velkjente skuespillere og kunstnere som komikergeniene, Charlie Chaplin, Buster Keaton, Harold Lloyd og så videre.

Kjent sekvens fra The Great Train Robbery (1903) der en banditt ser rett inn i kameraet og «skyter» seeren.

Ettersom USA og Hollywood hadde kapret filmindustrien, ble kunstfilm mye mer relevant i Europa og et større fokusområde her. Tyskland skapte den tyske impresjonismen inspirert av billedkunstformen med gotiske og forvridde objekter stappet inn i en trang mise-en-scene, med dystre fortellinger, overdrevent skuespill og sterkt skyggebruk. Det var her noen av de første skrekkfilmene først dukket opp. Nevneverdige filmer og filmskapere fra den tyske impresjonismen kan være F.W. Murnau med Sunrise (1927) og Nosferatu (1922) og Fritz Lang med filmer som M (1931) og Metropolis (1927).

Eksempel på tysk ekspresjonisme fra Dr. Caligaris Kabinett (1920) av Robert Weine.

Imens valgte Norge, i skyggen av Sverige og Danmark som var langt mere suksessfulle, å fokusere på det typiske norske og lagde filmer som fremmet nasjonalismen med bondekultur og flott natur. Det var også flere svenske og danske filmskapere som kom til Norge for å lage film i norsk natur. På 1920-tallet fikk man derfor Det Nasjonale Gjennombrudd i norsk filmhistorie med filmer som Synnøve Solbakken (1919), Fante-Anne (1920) og Brudeferden i Hardanger (1926) med filmskapere som Rasmus Breistein, Mauritz Stiller, John W. Brunius, svenske Victor Sjøstrøm og så videre.

I Østen derimot, fortsatt med fokus på kunstfilm, fikk man kanskje spesielt den sovjetiske montasje-filmen. I denne sjangeren / perioden ville man fokusere på realisme og det forferdelige som foregikk i Russland, eller Sovjetunionen, på denne tiden. Montasjefilmen var derfor sammen med den russiske revolusjonen en motstand mot regimet. Filmene fra denne perioden var ofte realistiske og hadde et sterkt kommunistisk budskap hvor man fremmet heltemot og konstruktivisme på en didaktisk (belærende) metode. Her fikk vi filmskapere som Sergei Eisenstein med filmer som Panserkrysseren Potemkin (1925) og Streik (1924), Vsevolod Pudovkin, Dziga Vertov med blant annet Man with a movie camera (1929) og så videre.

Den velkjente Odessa-trappescenen fra Panserkrysseren Potemkin (1925).

I 1927 skjedde det et gjennombrudd i filmhistorien. Det som regnes som den første lydfilmen kom nemlig i 1927 med tittelen The Jazz Singer (1927) av Al Jolson av Alan Crosland. Likevel har det lenge før vært eksperimentert med lydfilm. Allerede i 1895, ganske kort etter at filmen kom i det hele tatt, ble det gjort forsøk på lydfilm med The Dickson Experimental Sound Film (1895). Det var likevel ikke før i 1927 at lydfilmen var synkronisert og kunne spilles av riktig.

Fra den «første» lydfilmen, The Jazz Singer (1927).

I starten var det lite håp i at lydfilm kom til å ta av og mange filmskapere fortsatte likevel etter 1927 å lage stumfilm. Det var ikke før i 1933 at alle kinoer var fikset sånn at man kunne høre lyd. Med lydfilmen startet også det som man kjenner som den klassiske studioperioden i Hollywood. Innen denne kom hadde filmindustrien vokst så enormt at det var massevis av filmstudioer rundt i landet og man begynte nå å masseprodusere film etter film i ulike sjangre hvor de fleste var filmet og produsert på sett i studioer. Denne perioden blir også kalt for Hollywoods første gullalder.

Med en hel haug av filmer som ble utgitt konstant fra Hollywood ble også skuespillere mer fremhevede. Det var her man begynte å type-caste skuespillere, som vil si at skuespillere spiller relativt like roller i flere filmer – for eksempel James Cagney som gangster, John Wayne som cowboy eller Humphrey Bogart som detektiv.

I denne tiden ble det som sagt laget filmer i alle sjangre, men det var likevel melodramaer, western og musikaler som var de største. Med Hollywoods første gullalder fikk man klassiske filmperler som Casablanca (1942), Top Hat (1935), Double Indemnity (1944), Citizen Kane (1941), Trollmannen fra Oz (1939) (som for øvrig var blant de første filmene i technicolor / farger), Rio Bravo (1959) og mange flere. Det var også på denne tiden at Walt Disneys animasjonsfilmer tok av med filmer som Snøhvit (1937) og Silly Symphony­-filmer (fra 1931 og oppover). Mot slutten av perioden blir det også produsert en rekke fantastiske spaghetti-western-filmer som The Good, the Bad and the Ugly (1966), A Fistful of Dollars (1964) og Once Upon a Time in the West (1968).

En rekke kjente fjes og karakterer fra Hollywoods første gullalder.

Samtidig i Europa produseres det propaganda-filmer under Hitler-regime i Tyskland, Alfred Hitchcock tar over Storbritannia, for så å reise til USA, og i Frankrike får man den franske nybølgen med et nytt fokus på kunstfilm, men samtidig inspirert av Hollywoods studiofilmer.

Så skjer det noe interessant i Italia. Man får neo-realismen etter krigen med nytt fokus på elendighet, fattigdom og realisme. Disse filmene var modernistiske og var i sterk kontrast til de tidligere «telefoni blanchi»-filmene fra før krigen med fokus på rikdom og velstand. Disse neo-realistiske filmene ga et naturalistisk syn på verden og samfunnet, men gjorde samtidig det på en kunstnerisk måte. Filmene skulle være så realistiske som mulig så det ble vanligvis filmet på location med amatørskuespillere og fokus på hverdagslige ting og hendelser. I Sykkeltyvene (1948) av Vittorio de Sica går hele handlingen ut på at en far og sin sønn leter etter sin stjålne sykkel som faren trenger til jobben sin. Andre filmer fra denne perioden er Rome, Open City (1945) av Roberto Rosselini og Umberto D (1952) også av Vittorio de Sica.

Skjermbilde fra Sykkeltyvene (1948) med fokus på realisme og elendighet etter krigen.

Tiden går og tilbake i Hollywood får man en ny stor periode med mange revolusjonerende filmer. Denne perioden blir ofte kalt New Hollywood og oppstod rundt 1970-tallet. En av de første filmene innenfor denne perioden var det som regnes som den aller første blockbusteren, nemlig Haisommer (1975) regissert av Steven Spielberg. En blockbuster er en film med høyt budsjett og svært høy produksjonskvalitet som skapes for at så mange som mulig skal se de og bli lett underholdt og på den måten også tjene inn mye penger. De var ofte sterkt markedsført og ble gitt ut til taktiske perioder. For eksempel ble Haisommer først vist på sommertider og førte til svær lite bading i sjøen akkurat den sommeren. Andre store filmer fra New Hollywood-bevegelsen er Bonnie and Clyde (1967) av Arthur Penn, The Graduate (1967) av Mike Nichols, Gudfaren (1972) av Francis Ford Coppola, Taxi Driver (1976) av Martin Scorsese, Carrie (1976) av Brian de Palma og så videre.

Fra Bonnie and Clyde (1967) som var blant de første New Hollywood-filmene.

På denne tiden var det fortsatt Hollywood som var størst og filmindustrien hadde blitt en så stor og populær næring at det var utrolig mye penger i omløp i bransjen. Det var likevel veldig mange produksjonsselskaper og de fleste av disse, og studioer, var eid privat, i motsetning til for eksempel Norge der det meste av film fortsatt ble støttet av staten. Viktigst var kanskje de som regnes å være de fem store produksjonsselskapene – Warner Brothers, 20th Century Fox, Metro-Goldwyn-Meyer, Radio-Keith-Orpheum og Paramount. I tillegg var det også de tre små, som for øvrig også er ganske store i dag, Columbia Pictures, Universal Studios og United Artists.

På 2000-tallet ble mye film påvirket av verdensproblemer og spesielt terrorisme (etter World Trade Centers-angrepet i 2001). Fremmedfrykt ble derfor et sentralt tema i samfunnet og noe som filmskapere ville utnytte. Man ville også fokusere på realisme og litt mørkere og dypere temaer. Et strålende eksempel på dette er Steven Spielbergs War of the Worlds (2005).

Frykten for at noe stort og fremmed kunne komme når som helst var sterk på 2000-tallet. Her ser vi den store og skumle alien-tripoden fra Spielbergs War of the Worlds (2005).

Norge og Europa hadde fortsatt ingen sjans til å konkurrere mot Hollywood og måtte finne andre fokusområder. Kunstfilm var fortsatt svært relevant og Nordmenn fant ut at vi var ganske flinke på å lage barnefilmer, som gjorde at barnefilmer ble et sterkt fokus-område og fortsatt i dag er Norge blant toppen når det kommer til akkurat denne sjangeren. Man fikk likevel sansen for mer genrefilm og krim i Norge og skapte populære serier som Varg Veum (2007-) og filmer som Hodejegerne (2011) og mange horror- og skrekkfilmer som Villmark (2003), Rovdyr (2008) og Fritt Vilt (2006).

I Danmark spesielt kom det en ny bevegelse som ble kalt Dogme95 eller dogmefilm av Lars von Trier og Thomas Vinterberg. I disse svært sære, men interessante, innleggene var det bare fokus på realisme. Her var det ikke lov med ikke-diegetisk lyd (lyd som er lagt på i post som ikke er i fiksjonsuniverset), man måtte filme med håndholdt kamera og ingen bruk av spesialeffekter eller lignende. Det skal også ikek være noen overdrevent action-sekvenser og ingen hopping i tid, pluss mye mer. Merkverdige filmer her er Festen (1998) av Thomas Vinterberg og Idiotene (1998) av Lars von Trier.

Fra den sterke, men relativt realistiske Festen (1998) av Thomas Vinterberg.

I dag er det vanskelig å si hva som er i fokus, men det blir produsert så uhorvelig mange filmer at man lager alt mulig forskjellig. I Hollywood er man likevel eksperimentelle og mange filmer i dag kan ligne mer og mer på klassiske kunstfilmer. Det er likevel ingen tvil om at filmindustrien er så massiv og kommersiell at det bare fortsetter å komme mer og mer. Også i Norge og andre nordiske land har det blitt et økt fokus på konkurranse, eller i hvert fall likhet, med Hollywood med flere storfilmer og kvalitetsfilmer med høy produksjonsverdi. Nye eksempler på dette er Bølgen (2015), Birkebeinerne (2016) og Kongens Nei (2016). Norge har blitt mer internasjonal og kommer til å bli enda mer. Det er fortsatt håp for filmindustrien i Norge.

Med så mye som skjer er det vanskelig å vite hva som skjer videre i filmhistorien, men det er i hvert fall helt sikkert at filmhistorien absolutt ikke slutter her og at det blir utrolig spennende å se hvordan den utvikler seg. Film er en av de største industriene i dag og er i stadig vekst. Hvor vil filmhistorien ta oss nå? Det må vi nesten vente å se.

Litteraturliste:

• Gomery, D. & Pafort-Overduin, C. (2011). Movie history : a survey (2. utg.). New: York Routledge
• Hanche, Ø., Iversen, G., & Aas, N. K. (2014). Bedre enn sitt rykte : en liten norsk filmhistorie (3. utg.). Oslo: Norsk filminstitutt.
• Sørenssen, B. (2007). Å fange virkeligheten : dokumentarfilmens århundre (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
• Wheeler Winston Dixon & Gwendolyn Audrey Foster: A Short History of Film (2008) London, I. B. Tauris & Co Ltd.