Er det lenge igjen?

«I don’t care about stories. I never did. Every story is the same. We have no new stories. We’re just repeating the same ones. I really don’t think, when you do a movie that you have to think about the story. The film isn’t the story. It’s mostly picture, sound, a lot of emotions. The stories are just covering something.»

Sitatet over stammer fra den ungarske filmskaperen Béla Tarr, og er den perfekte inngangsportalen når man skal snakke om hans filmer. Da han i 2012 pensjonerte seg etter 34 år i filmbransjen og med ni filmer på samvittigheten, mistet filmentusiaster verden over en av de mest distinkte stemmene i moderne tid. En god del reagerte med vemod, mens andre pustet lettet ut. I denne teksten vil jeg forsøke å si noe om Tarrs filmer og hva det er ved dem som deler publikummet på denne måten.

Det første en biter seg i merke når man setter seg ned med en av Tarrs filmer, er tempoet disse beveger seg i. Hans måte å bruke lange tagninger på er nærmest uten like, og det er disse lange tagningene som er hans fremste kjennemerke. Det finnes selvfølgelig lassevis med andre filmskapere som benytter seg av grepet fra tid til annen, men der filmskapere flest smeller på med lange tagninger for å poengtere eller fremheve en særdeles viktig scene velger Tarr utelukkende å benytte seg av tagninger som strekker seg over flere minutter uavhengig av hva som skildres i scenene.

Som det kommer frem av sitatet denne teksten innledes med, er ikke Tarr en type filmskaper som er interessert i filmens handling. Alle filmene hans består selvfølgelig av forskjellige hendelsesforløp, men disse er ikke akkurat typiske for det man vanligvis ser på film. I alle hans filmer fra 90- og 2000-tallet finner man lange, dvelende scener der kameraet sakte følger mennesker mens de trasker av gårde uten å ytre så mye som ett ord. Noen ganger beveger de seg fra kameraet, andre ganger i mot det og atter andre ganger følger kameraet med dem på ferden. Hans enkelte filmer har gjerne opptil flere slike scener der mennesker bare går eller holder på med en eller annen prosess i stillhet i flere minutter av gangen, uten at det er noen plottmessig årsak til at vi som ser er vitne til dette.

En mer kjent filmskaper som Andrei Tarkovsky eksperimenterte også med effekten slike lange tagninger kunne ha på seeren. Han brukte derimot teknikken mer sparsommelig på en måte som gjorde at man ble veldig klar over at man hadde kommet til nettopp en av de lange tagningene de gangene de dukket opp. Når Tarr gjør det samme, bare som normalen og ikke unntaket gir det en annen type effekt. Klipperytmen i filmene hans får en mer hypnotiserende effekt der man helt mister grepet om tiden, og en begynner å se filmen på en annen måte enn man ville sett en mer tradisjonell film. I stedet for å forsøke å forutse hvor plottet vil bevege seg videre blir man sittende og studere hvert bilde ned til minste detalj for å ta hele den verdenen Tarr maner frem innover seg.

Den verdenen vi blir vitne til gjennom hans filmer, er ikke en gjestmild en. Den er kjennetegnet ved rust, gjørme og ulende vind, og menneskene som befinner seg i den er stort sett bedrøvelige skikkelser som må ty til alkohol for å komme seg gjennom dagene. Og nettopp her ligger noe av nøkkelen til å se Tarrs filmer. Som sitatet sier er han ikke interessert i plott, men det er ikke det samme som å si at filmene er uten handling. Så å si alle hans filmer viser mennesker som på en eller annen måte forsøker å holde ut i en stadig vanskeligere tilværelse, og dette temaet fikk sitt punktum med hans siste film: Turinhesten.

I Turinhesten møter vi en far og hans datter. De bor alene på en liten gård og som tittelen antyder har de også en hest. Faren er delvis lammet og trenger følgelig datterens hjelp med påkledning i tillegg til alt det tunge arbeidet. Filmen er stykket opp i syv deler, en for hver dag i uken. Hver dag får vi en repetisjon av dagen før, men stadig med flere utfordringer av mer eller mindre uforklarlige grunner. I likhet med de flest av Tarrs filmer er den filmet i sort/hvitt noe som fremhever den håpløse og dystre stemningen ettersom mer og mer lys forsvinner fra verdenen de lever i. Som med de andre filmene styrkes filmen av de lange tagningene der vi følger etter de to mens de går til brønnen for å hente vann mens stormen blåser rundt dem, eller mens de sitter ned for sitt daglige måltid bestående av poteter.

Selv om en gjennomgående tematikk i Tarrs filmer er mennesker i håpløse situasjoner uten lykkelige utfall er det også rom for humor. I det som i mine øyne er en av de sterkeste åpningsscenene i noen film, de første ti minuttene av Werckmeister harmóniák, er vi vitne til

hovedfiguren som forsøker å forklare en gjeng stupfulle pubgjester konseptet solformørkelse ved å bruke de forskjellige gjestene til å representere himmellegemene. Scenen er på én og samme tid vanvittig morsom, underfundig og melankolsk, samtidig som den gjennom så vel dialog som det visuelle kommuniserer Tarrs tematiske og filosofiske anliggender.

En kommer selvsagt ikke unna mannens mest beryktede verk når man snakker om ham, nemlig Sátántangó. Takket være filmens syv og en halv times spilletid er det ikke så altfor mange som kan skryte på seg å ha sett den i sin helhet, noe som har gitt den en slags mytisk status blant filminteresserte. Filmen, som tar for seg et lite ungarsk samfunn og hvordan dette blir forført av den karismatiske lurendreieren Irimiás til å begi seg ut på en storslått ekspedisjon, er tung og vanskelig, men vel verdt det for den nysgjerrige og tålmodige. Spilletiden fungerer i dette tilfellet som en styrke som virkelig lar deg synke inn i det skitne og skakkjørte samfunnet som blir presentert, samt at man får rommet som skal til for å komme helt inn på menneskene som utgjør det.

Det er vanskelig å snakke om Bela Tarr og hans filmer, rett og slett fordi de er så ulike det meste annet som lages. Hans særegne og kontemplerende stil er slett ikke for alle, og veldig mange vil nok finne filmene hans svært kjedelige om de ikke er i det rette humøret når de setter seg ned med dem. Han er ikke en regissør man setter på for å slappe av etter en hektisk dag på skolen. Filmene hans krever en viss omstilling, men om man klarer denne og ikke faller av i løpet av de første tre-fire scenene vil man bli dratt inn i et univers og en sinnstemning det er vanskelig å komme ut av. Gi det en sjanse, kanskje to om det ikke treffer første gangen, og bli en del av sørgegruppen over hans for tidlige pensjonering du også. Du vil (kanskje) ikke angre.

Skrevet av Tony Bjerketveit