Intervju med to workshop-deltagere

Asbjørn Lote (21) kommer fra Førde. Han vant i år prisen for beste animasjon under Amandus med dataanimasjonfilmen “Køyr ikkje på haugen”.

Hvordan ble du først interessert i film?

Då vi var små lagde eg og bror min spionfilmar med heimevideokameraet, der vi kledde oss ut som raringar og sprang rundt i huset. Eg veit ikkje om det blei ei klar handling i flesteparten av dei prosjekta, men likevel var det kanskje då eg fekk fascinasjonen for dramaturgi. Mest av alt var det nok kompisar, naboar og familie som har oppmuntra til å lage film og vore med på moroa.

Sansen for animasjon starta i Microsoft Powerpoint trur eg. Det var om å gjere at tekst og bilete skulle flyge inn så spektakulært som mogleg. Etter ei stund oppdaga eg meir avanserte program som Adobe After Effects, der eg lærte ein del motion graphics, compositing og andre verktøy via opplæringsvideoar på nettet. I dag bruker eg for det meste 3D-programmet Blender.

Har du noen filmer eller filmskapere som har inspirert deg?

Eg har veldig sansen for Pixar sin Wall-e. Det var nok den karakteren som inspirerte mykje av bevegelsane eg la inn i Amandusfilmen min. Ellers likar eg svært godt å sjå på VFX breakdowns og bakomfilm av større produksjonar, der ein kan få innblikk i korleis dei ulike prosessane heng saman i større skala.

Ellers diggar eg Christopher Nolan og universa han får til. Marvel-filmane har òg mykje spenstig dataanimasjon, spesielt rulleteksten etter Avengers-filmane.

Du vant jo faktisk beste animasjon på Amandus i år med en rebelsk liten panservogn, hvor fikk du den ideen?

Idéen oppstod då eg satt i Blender og eksperimenterte med korleis ein simulerer beltehjul. Etter ein del kløing i hovudet fekk eg endeleg det til, men då måtte hjula ha ein kropp. Kroppen måtte ha eit hovud og åtte dagar seinare hadde eg min første animerte kortfilm.

Eg hadde planar om at filmen skulle bli ein del lengre. Kanskje tre minutt eller noko. Men fann fort ut at det var vanvittig mykje arbeid. Vanlegvis er ein ein heil gjeng på denne typen film, så det vart en del seine kveldar. For å lure inn litt ekstra snikskryt her må eg innrømme at eg måtte komponere min eigen musikk til filmen.

Filmen du vant med ser ut som en stop-motion-film?

Eg forstår misforståelsen, men filmen var faktisk animert, kalkulert og eksportert 100% på ei datamaskin. Etter eg hadde bygd opp beltehjulet og panservogna i 3D-programmet mitt, tok det 66 samanhengande timar for datamaskina mi å kalkulere korleis lyset skulle fotorealistisk treffe dei 300.000 grasstråa på bakken og reflektere i metallet på panservogna. Den ferdige filmen vart såvidt over 50 sekund, så då kan ein tenke seg kor lang tid denne prosessen tek for ein Pixar film på over ein time.

Hvilke forventninger hadde du egentlig til workshopen?

Eg rakk ikkje heilt å tenke så mykje på det før eg var midt oppi det, men eg hadde høyrt om Qvisten Animation før. Ellers har eg ikkje drive så mykje med stop motion, men eg syns det var vanvittig spennande at vi fekk innblikk i VFX – som er det eg har blitt forelska i siste 5 åra.

Hva føler du at du fikk ut av det?

Eg trur vi alle fekk bakoversveis over kor dyktig Álvaro var til å både engasjere, formidle og forklare det han viste oss. Han var nok overkvalifisert til dei grader for dei fleste av oss på workshopen, men tok seg likevel tid til å slakke ned og få med seg alle på det grunnleggande.

Workshopen sparka definitivt meir liv i draumen om å kunne leve av animasjon, film og visuelle effektar.

Hvordan er egentlig mulighetene for unge animatører i Norge, ut ifra dine erfaringer?

Eg har inntrykk av at ein må oppsøke animasjonsmiljøet litt på eiga hand, og at det er mange gode skular der ute. Utifrå det har eg ikkje heilt sett meg inn i korleis ein skulle gått vidare med animasjon som eit leverbrød.

Hvordan er filmmiljøet i Førde?

Miljøet som var då eg budde i førde for nokre år sidan var hovudsakleg produksjonar i skulesamanheng på medielinja. I dag har eg ikkje så mykje kontakt med dei som studerer media der no, men eg tek spennande freelance-oppdrag frå heimområdet mitt.

Hvor ser du deg selv om fem år?

Om fem år håpar eg å drive eit filmselskap saman med kompisar eg jobbar godt ilag med. Går det bra nok har eg veldig lyst til å kunne lage kortfilmar eller reklame.

Har du noen spennende prosjekter i gjære?

Eg lagde nyleg ein animert reklamefilm for ein gründer i Førde, det var ganske artig. Videoen gjekk over all forventning, så no har eg fått fleire freelance-jobbtilbud enn nokon gong. Men dei to neste åra går nok til å fullføre ein bachelor i Film og TV på Westerdals Oslo ACT.

Edvard Granum Dillner (19) kommer fra Nesodden. Han har deltatt to ganger på Amandus-festivalen, og i 2010 vant han pris i gruppen Junior med sin kortfilm “Varmt”.

Hvordan ble du først interessert i film?

Det startet jo med at jeg så mye film da jeg var liten og ble spesielt fascinert av animasjonsfilm, Disney og Aardman, og det ble mine helter. Så startet jeg på et animasjonskurs der det store målet var Amandus, alle filmene ble sendt inn til Amandus, det var en slags spenning og forventning rundt det. Så da ble jeg nominert på Amandus første gang i 2008, og vant i 2010. Det var jo med på å inspirere meg.

Ja, du vant jo også på en festival i Chicago?

Ja, det stemmer. Den ene filmen, som vant på Amandus, vant først i Chicago, og fikk en pris i Hamburg, og Taiwan til og med. Så det var kjempegøy. Det hele startet jo med nominasjonen i 2008 på Amandus. Det ga mersmak, og var inspirerende.

Begge disse filmene var om klima?

Ja, det var jo global oppvarming som var tema. Det var veldig i vinden akkurat da, i den perioden, og nå er det veldig i vinden igjen, etter Paris-avtalen. Det er jo noe jeg har engasjert meg for både lenge og tidlig, og at det skal være et slags budskap der har alltid vært et poeng for meg.

Du begynte med stop-motion-filmer, er det det du planlegger å fortsette med også?

Det er det som ligger mitt hjerte nærmest. Det som er spesielt med stop motion er at det rommer så mye, du kan være regissør samtidig som du er skuespiller i form av at du spiller ut en scene gjennom en figur – en karakter, fysisk.

Hvilke forventninger hadde du egentlig til workshopen?

Jeg var jo ganske spent, for jeg visste at han jobbet for Qvisten Animation, som jo er det største norske animasjonsstudioet og som har gjort mange store, veldig fine stop motion-langfilmer. Jeg synes det er veldig gøy at stop motion er i vinden med disse filmene, og jeg så veldig fram til det fordi han hadde jobbet på de.

Hva føler du at du har fått ut av det?

Jeg har fått et innblikk i hvordan de jobber profesjonelt i de store studioene på de store produksjonene, og så har jeg møtt mange nye folk med like interesser, og har også blitt inspirert av læreren, som var veldig engasjert.

Dere var en bred aldersgruppe på kurset?

Ja, og ganske forskjellig bakgrunn også. Det var spennende og morsomt at én felles interesse var med på å få oss sammen.

Hvordan er egentlig mulighetene for unge animatører i Norge?

Jeg tenker at det viktigste er bare å starte å lage film, og ikke være redd for å ta kontakt med de du ser opp til. Mulighetene vil på én måte være i konstant endring, i form av at du på et tidspunkt har store produksjoner, så har du kanskje en periode med mindre aktivitet. Jeg hadde jo arbeidsuke hos Qvisten Animation på ungdomsskolen, og fikk snakket med sjefen der, Ove, som er kjempepositiv og vil ha alle med. Jeg ser det jo absolutt som et inkluderende miljø, bare man ikke vegrer seg fra å ta steget ut i det og prøve seg.

Hvor ser du deg selv om fem år?

Om fem år har jeg forhåpentligvis laget noe som jeg kan føle at jeg virkelig er stolt av, som virkelig representerer meg og mine ambisjoner, og at jeg i enda større grad får realisert ideer og drømmer.

Har du et spennende prosjekt i gang nå?

Jeg jobber på en ny kortfilm, men det er foreløpig litt hemmelig.

*