10 filmer fra årets Sundance-festival vi gleder oss til

The Big Sick

Silicon Valleys Kumail Nanjiani og hans kone Emily V. Gordon har skrevet en film basert på starten av forholdet deres. Nanjiani spiller seg selv, en stand-up-komiker i Chicago fra en konservativ islamistisk familie som forelsker seg i Emily, spilt av Zoe Kazan. Med Judd Apatow som produsent er det lett å forvente en standard romantisk komedie, men historien tar en mer dramatisk vending når Emily blir syk og havner i medisinsk indusert koma. Regissør Michael Showalter, som tidligere har jobbet med Judd Apatow på hans tv-serie Love, har fått ros av kritikere, og med gjesteskuespillere som Ray Romano og Bo Burnham virker alt å være på plass for en romantisk dramakomedie verdt å få med seg.

Crown Heights

Vinneren av årets publikumspris kapitaliserer på USAs nylige besettelse med feilaktig dømte folk, startet av podcasten Serial og gjort mainstream av Making a Murderer. Lakeith Stanfield spiller Colin Warner som ble dømt for drap i 1982, mens hans venn Carl King (Nnamdi Asomugha) gjør alt han kan for å frikjenne ham. Stanfield ble en publikumsfavoritt i sin første store rolle som Darius i Donald Glovers FX-serie Atlanta, og hans medskuespiller Bryan Tyree Henry har også en rolle i Crown Heights. Dette sammen med publikumsprisen gjør filmen fristende, i hvertfall for alle som likte Atlanta, selv om den har fått en noe lunken mottakelse av kritikere.

Marjorie Prime

Med sesong 3 av Black Mirror friskt i minne er det vanskelig å høre et sci-fi-konsept uten å tenke «det høres ut som en Black Mirror-episode,» men i dette tilfellet er det nesten umulig. Jon Hamm, som spilte Matt i Black Mirrors julespesial White Christmas, er involvert, og filmen virker helt lik Be Right Back, den første episoden i sesong 2: Walter (Tim Robbins) får en holografisk rekreasjon av sin svigerfar (Hamm). Geena Davis og Lois Smith spiller Walters kone og svigermor, og ensemblet trekkes frem som fantastisk i alle anmeldelsene jeg har lest. Enten du savner Mad Men, verker for mer Black Mirror eller bare vil se en filosofisk skildring av død og vårt begrensede minne er nok dette en film for deg.

I Don’t Feel at Home in This World Anymore

Macon Blairs regissørdebut I Don’t Feel at Home in This World Anymore vant årets jury-pris på Sundance-festivalen. Melanie Lynskey spiller deprimerte Ruth, som tar på seg oppgaven å finne ut hvem som brøyt seg inn I huset hennes. Hun får med seg sin merkelige nabo Tony (Elijah Wood), og sammen jakter de på Ruths eiendeler til de finner seg ansikt til ansikt med en gjeng kriminelle. Filmen er en miks av mørk komedie og thriller, og har fått en distribusjonsavtale med Netflix der den slippes 24. februar. Denne tilliten, samt generelt gode anmeldelser, gjør dette til en film du antageligvis har lyst til å få med deg.

Get Out

En annen regidebut kommer fra Jordan Peele, kjent for sketch-serien Key and Peele han lager sammen med Keegan-Michael Key. Det er allikevel ikke en komedie han har tatt på seg som sitt første regissøroppdrag, men en skrekkfilm. Get Out handler om Chris (Daniel Kaluuya), som skal møte familien til kjæresten sin (Allison Williams). Han er nervøs for hvordan foreldrene hennes vil reagere på at datteren deres er sammen med en svart mann, men innser snart at han har større problemer enn deres godkjenning. Alle de svarte i byen er hypnotiserte, og han innser at han må komme seg bort så fort som mulig. Siden det er Peele som regisserer blir det neppe en ren skrekkfilm, så det virker som et godt valg for de som liker litt latter med skrekken.

The Discovery

Charlie McDowell returnerer til Sundance etter sin nokså vellykkede langfilmdebut The One I Love som debuterte der i 2014. Han holder seg til sci-fi, men der hans første film lente seg veldig på skuespillerprestasjonene til Mark Duplass og Elizabeth Moss, lener The Discovery seg på et svært interessant konsept. Thomas Harbor (Robert Redford) har funnet ubestridelig bevis på at det finnes liv etter døden, noe som fører til at flere og flere tar selvmord for å komme seg dit. Thomas sin sønn Will (Jason Segel) er på vei til øya der faren hans har startet en slags kult når han møter Isla (Rooney Mara), som har en tragisk bakgrunn. Med andre sterke skuespillere som Jesse Plemons og Riley Keough tilknyttet filmen, virker The Discovery som en perfekt film for de som liker sci-fi med litt romanse blandet inn.

A Ghost Story

A Ghost Story, skrevet og regissert av David Lowery, har en svært bokstavelig tittel, men er allikevel ikke en skrekkfilm. Casey Affleck og Rooney Mara spiller hovedkarakterene C og M i det som har blitt beskrevet som en vakker film om tap, sorg og tid, men mye mer enn det er det ikke mange som vil røpe. Det burde imidlertid ikke trenges så mye mer for å gjøre denne filmen attraktiv; etter Manchester by the Sea er i hvertfall jeg overbevist av bare «meditativ Sundance-film med Casey Affleck.»

Call Me by Your Name

Denne internasjonale co-produksjonen var en kritikerfavoritt under årets Sundance-festival. Filmen er satt i Italia på 1980-tallet, og handler om en romanse mellom 17-åringen Elio (Timothée Chalamet) og 24-år-gamle Oliver (Armie Hammer), som er amerikansk, men i Italia for å jobbe med doktorgraden sin. Selv om sammendraget høres utrolig klisjé ut (den offisielle synopsisen avslutter med «a summer that will change their lives forever»), er det vanskelig å overse en film med poengsummen 97 på Metacritic.

The Little Hours

Fordi Sundance er en festival med utelukkende uavhengige produksjoner er det sjelden mange store navn knyttet til noen av filmene. The Little Hours er et unntak. Komedien har en overflod av talent: Alison Brie, Kate Micucci, Dave Franco, Aubrey Plaza og John C. Reilly spiller hovedrollene, og som om ikke det var nok, finner man folk som Nick Offerman, Paul Reiser, Fred Armisen og Molly Shannon i birollene. Filmen handler om en ung tjener (Franco) som får jobb i et kloster der Father Tommasso (Reilly) er sjef for nonnene Alessandra (Brie), Fernanda (Plaza) og Ginevra (Micucci), ser allerede ut til å bli en av årets beste ensemble-komedier.

Manifesto

Noen filmer vil man se fordi de får bra anmeldelser, noen vil man se fordi man liker folkene involvert, og noen filmer vil man se fordi de høres helt unike (og sprø) ut. Manifesto inngår definitivt i den siste kategorien. Dette er en film som kun består av Cate Blanchett i 13 (!) forskjellige roller. Hele filmen er bare henne som resiterer manifester, deriblant Lars von Trier og Thomas Vintervergs regler for Dogme 95. Selv om dette høres helt usedvanlig tørt ut har filmen fått ganske bra mottakelse, og kan beskrives som en halvannen times demonstrasjon av monologskuespill fra Blanchett.