Premiereaktuell: Dramaet Moonlight inntar norske kinosaler

Siden den først ble vist på filmfestivalen i Telluride 2. september i fjor, har Moonlight høstet god kritikk og blant annet mottatt en Golden Globe-statuett for beste dramafilm. Med hele åtte nominasjoner (for beste film, regissør, mannlige og kvinnelige birolle, klipp, adapterte manus, filmmusikk, samt beste foto) markerer den seg også som en av årets store Oscar-favoritter – kun overgått av Damien Chazelles La La Land, som er nominert til 14 priser. En slik varm mottagelse reiser naturligvis høye forventninger, noe den i stor grad klarer å innfri.

Med sin melankolske grunntone utløser Moonlight empatiske reflekser; det er en intim skildring av menneskets sårbarhet i søken etter en identitet, som hjemsøker oss med det komplekse spørsmålet «hvem er du?». Filmen er basert på Tarrell Alvin McCraneys teaterstykke In Moonlight Black Boys Look Blue, og sentrerer rundt den afroamerikanske, homofile gutten Chiron (Alex R. Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes) som vokser opp i et fattig nabolag i Miami. Å forsøke å komme ut av skapet i et røft miljø hvor maskulinitet er et uttrykk for makt, er ingen enkel sak. I Chirons tilfelle resulterer det i fortrengte følelser og fremmedgjøring. Hans streben etter å finne sin plass i verden er noe de fleste mer eller mindre kan relatere seg til, og slik blir man umiddelbart knyttet til karakteren – han blir en representant for de skjøre aspektene ved menneskets natur.

Den narrative strukturen er splittet opp i tre definerte kapitler – titulert ‘I. Little,’, ‘II. Chiron’ og ‘III. Black’ – som tar for seg ulike stadier i Chirons liv: Første del viser et lavmælt barn som lider av omsorgssvikt fra sin rusavhengige mor Paula (Naomie Harris), og som utsettes for mobbing av nådeløse medelever. Chiron finner imidlertid støtte i doplangeren Juan (Mahershala Ali) og hans kjæreste Teresa (Janelle Monáe), og møter dessuten et vennlig ansikt i skolekameraten Kevin (Jaden Piner, i del to og tre portrettert av Jharrel Jerome og André Holland). I andre del er Chiron midt i tenårene, og tjener fortsatt som skolens hakkekylling. Forvirringen rundt hvem han er synes å vokse, og vi ser en stadig mer innesluttet gutt – hans ordknapphet blir en forsvarsmekanisme for å holde seg unna trøbbel. I tredje og siste del er Chiron bosatt i Atlanta, og på god vei inn i voksenlivet. Han er tøffere, men tynges fortsatt av ensomhet.

Fordi den er strukturert som den er, føles filmen på mange måter som tre filmer i en og samme film. Allikevel klarer den å bevare en viss kontinuitet: Selv om man kanskje ikke blir helt overbevist om at de tre hovedrolleinnehaverne er en og samme person, er det noen karaktertrekk (en beskjeden fremtoning og lignende ansiktsmimikk) som overføres fra et kapittel til det neste.

Alex R. Hibbert og Mahershala Ali i «Moonlight».

Regissør Jenkins debuterte med den kritikerroste lavbudsjettsfilmen Medicine for Melancholy i 2008, og har foruten dette laget en rekke kortfilmer. Man kan for øvrig spore noen tematiske likhetstrekk mellom hans debutfilm og Moonlight, som begge setter identitetsspørsmålet i fokus. Stilmessig er de imidlertid svært forskjellige: Der kjærlighetsdramaet Medicine for Melancholy er en undersaturert stiløvelse, er Moonlight ikledd en mer fargerik visuell drakt – dominert av kjølig neonblått og varmere pastelltoner. Med en bevisst bruk av farger og lys, veksles det aktivt mellom lyst og mørkt for å understreke de følelsene som formidles (eksempelvis er scener hvor Chiron er på sitt mest sårbare tydelig mørkere). Komponist Nicholas Britell bidrar også på sin side med å løfte filmen med sin stemningsfulle musikk, fra hissige og sørgmodige strykere til elegant pianospill.

Moonlight er en enkel, men allikevel sterk fortelling. Gjennom sin gripende tematikk, fungerer filmen som en tankevekker for det moderne mennesket i en tid hvor selvrealisering kan sies å være nøkkelen til en meningsfull tilværelse. Ikke minst minner den oss på viktigheten av menneskelig kontakt – at det å ha noen å dele tanker og opplevelser med, det være seg gleder eller byrder, redder oss fra fortapelse i ensomhetens dystre avgrunn.