Dagsrapport fra Amandus filmfestival 2017, dag 3

Work in Progress

Av Stefan Marstrander med Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

På dette seminaret ble vi introdusert til 3 filmer som er under arbeid, her møtte vi to regissører og en produsent. Vi får informasjon om de forskjellige filmene og en liten smakebit fra hver film.

Til stede var regissør Izer Aliu, Henrik Martin Dahlsbakken og produsent Gary Cranner.

12 Bragder (—-) – Regi Izer Aliu

Dette er en svensk film som er under prosess og som handler om et gjengmiljø. For å bli en av gjengen må du gjør gjerninger som er av det kriminelle slaget. Filmen er inspirert av gresk mytologi og da historien om Hercules. Den har også inspirasjon fra filmen Goodfellas (1990) av Martin Scorsese. Izer Aliu har vunnet priser tidligere for filmen Fluefangeren (2016). Han er i tillegg opptatt i hvordan scenene ser ut enn selve manus.

Now Its Dark (2017) – Regi Arild Østin Ommudsen (tilstede var produsent Gary Cranner)

Denne filmen utspiller seg gjennom en natt på byen hvor vi blir kjent med en jente og det hun opplever i løp av en natt. Filmen er som en eventyrfortelling, hvor hun møter flere type mennesker i løp av natten. Filmen har flere film referanser og er i samme gate som En Natt i Berlin (2015) Regissør Arild Østin Ommudsen står fra før bak filmer som Mongoland (2001) og Eventyrland (2013)

De Fredløse / The Outlaws (2018) – Regi Henrik Martin Dahlsbakken

De Fredløse er satt i 1920 årene og handler om to personer som er etterlyst av politiet. Filmen har en touch av Bonnie and Clyde (1967) og har inspirasjoner fra Coen brødrenes O Brother, Where Art Thou? (2000) Filmen er basert på en sann historie og er en såkalt periodefilm som drar inn forskjellige musikkelementer i filmen sin. Henrik Martin Dahlsbakken står fra før av bak filmer som Cave (2016) og Sensommer (2016)

Miksekino – hva har Atmos å tilby

Av Daniel Røste med Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

Klokka 10.00, Lillehammer kino, sal 4, rad 6, sete 7. Salen i kinolokalet er helt up to date med Atmos anlegg, og var scenen for en seanse med lyd i fokus.  Seminaret ble holdt av Kristoffer Endresen, lydmikser som tydelig har en forelskelse med Atmos.

Endresen begynte med å vise to demonstrasjonsvideoer for Atmos der vi i salen får virkelig en smakebit på hva lydkvalitet i en kinosal er. Han går inn på hvordan man setter opp lyd i Atmos, at man kan bestemme hva hver av høyttalerne skal slippe av lyd., og om hvordan lyden skal komme fra, og kunne bevege seg, i kinosalen.

Norges eneste miksesal med Dolby Atmos

Endresen forteller at eneste andre miksekino i nærheten er på Jaren i Oslo, men at Lillehammers kino har et like godt tilbud som den på Jaren. Miksekino er en kino der man kan mikse lydsporet til filmer i kinosalen, og dermed få prøvd ut lyden rett i kinosalen. Dette gjør det enklere og klarer for lydmikseren å vite hvordan lyden blir, i det ferdige resultatet.

Lillehammer er dessuten privilegerte med å være Norges eneste Atmos miksekino.

Fremtiden er nær

Endresen forteller om fremtiden i lydmiksing og at man nå begynner å mikse 3D lyd. Der de bruker infrarød, og håndbevegelser over sensorene for å skape en 3D versjon (ekstra dybde) i lydsporet. Ved spørsmål om det var mulig å oppdatere lyd på gamle filmer til Atmos, svarer Endresen at han likte tanken, og at det helt sikkert er mulig. Han drar frem filmene Once upon a time in the west (1968) og Star Wars- serien hadde gjort seg godt i Atmos. Til avslutning kom spørsmål om en film som han syntes var helt fantastisk bra med Atmos, og der lyden gjorde filmopplevelsen større – da var svaret Gravity (2013), der han mente lydsporet var så ekte, at man kunne føle vektløsheten og faren med verdensrommet.

Til slutt fikk vi fryde oss med Atmos sin demonstrasjonsvideo en gang til – den større en livet lydkvalitet vi fikk høre er noe som biter seg fast i deg,  og man går derifra i beundring, og man vil høre mer.

Nowhere to Hide (2016)

Av Kristoffer Fagernes

Zaradesht Ahmed gir oss et nytt og nært perspektiv på krigen i Irak ved å følge helsearbeideren, Nori, og hans familie i fem år etter Amerikas tilbaketrekning av landet. Man får se hvordan Irak starter som en lykkelig og uavhengig stat, noe som fort blir gravd ned i grusen da ekstremistgrupper som ISIS og Al-Quaida tar over by etter by og herjer i landet. Det er en sterk, men likevel fin, film om samhold og sannheten om et krigsherjet land.

Ahmeds film er spesiell i at det er en dokumentar om Irak som nært følger en Irakisk mann og hans familie, basert på ekte hendelser. Man får derfor et nytt blikk innenfra konflikten uten at det er glorifisert av vestlige idealer. Det var en tøff oppgave for Ahmed og Nori å lage dokumentaren, men det var noe som de absolutt ville få vist frem. Det var derfor også en stor risiko å distribuere filmen, der ifølge Ahmed selv, «kamera er skumlere enn skytevåpen» i krigsområder.

Filmen har sterke bilder fra krigen og av dens ofre. Den skildrer død og elendighet på en naken og åpen måte, men har også et overliggende håp i Noris familie. Nori filmer også landskapet og de ødelagte byene som får en spesiell sjarm ettersom den er filmet av en amatør.

Filmen har blitt vist på en rekke festivaler og har fått svært god kritikk. Det er en dokumentar som definitivt får deg til å tenke på en ny måte og absolutt er verdt å se.

I Q&A snakket Ahmed om risikoen som innebar å filme og distribuere en slik film. Han sa at han aldri hadde gjort det dersom Nori ikke hadde gått med på det, og at det er Nori som er den virkelige helten. Ahmed er veldig opptatt av at dokumentarfilmen er en veldig god sjanger for å kommunisere et budskap.

Han forklarte videre at Nori var et relativt tilfeldig valg og at filmen egentlig skulle være mer objektiv og dekke landet mer enn en spesifikk familie. Ahmed følte likevel at det funket bedre å få et innblikk inn i en familie som er nært involvert i konflikten. Hans viktigste formål var å appellere til følelsene og få folk til å tenke annerledes, noe som jeg absolutt vil si at han klarte.

Skuespillerinstruksjon – Jakob Rørvik

Av Kristoffer Fagernes

I et fire timers seminar / workshop diskuterte manusforfatter og regissør, Jakob Rørvik hvordan man instruerer og jobber sammen med skuespillere og regissører. Alle samlet seg i en «pedagogisk sirkel» og diskuterte hva det ville si å drive god og dårlig regi. Det som ble forelest om var hovedsakelig basert på Judith Westons teorier om skuespill og regissering samt innblikk og innlegg fra deltagerne og Rørvik selv. Senere fikk deltagerne oppgaver som de skulle prøve i praksis. I løpet av seminaret fikk vi også besøk av NRK som filmet og intervjuet noen av deltagerne.

Practical FX-seminar

Av Sigurd Stigson Kvåle og Kristine Brustuen

På Plan B var det duket for et interessant og lærerikt Practical FX-seminar, hvor regissør Fredrik S. Hana og Michael Wallin fortalte om og demonstrerte hvordan man jobber med spesialeffekter i film. Inspirert av skrekk- og sjangerfilm generelt (Wallin trakk særlig frem italiensk skrekkfilm), blir det mye gørr og blod på sett; publikum fikk se klipp fra kortfilmene Angst, piss og drid (2012) og Autumn Harvest (2014), musikkvideoene til Kvelertaks Månelyst (2013) og Cloroforms Beach Buns (2016), en reklamefilm for chilisaus, kortfilmen Sister Hell (2015) i sin helhet, samt bilder og bakgrunnsmateriale fra noen av de nevnte prosjektene.

Med henholdsvis 10 og 7 år på ryggen i bransjen, har Hana og Wallin etter hvert blitt mer eksperimentelle, men de benytter seg allikevel ofte av enkle og billige løsninger – med svært effektive resultater: monstre oppstår fra ordinære husholdningsartikler som doruller, tørkepapir, sirup, brustabletter og gelatin, kombinert med maling, hardplast, silikon og alginat. Utfordringen er å omskape «dritt til gull», en prosess hvor de kreative sansene settes på prøve.

Det ble gitt en rekke nyttige tips underveis i seminaret for aspirerende filmskapere. Hana spesifiserte blant annet at det er viktig å tilpasse bildeutsnittene til spesialeffektene som brukes for å få det ønskelige resultatet, samtidig som man får den nødvendige slagkraften dersom et bilde ikke holdes for lenge. Med Kvelertaks musikkvideo til låta Månelyst var målet å lage en film som ikke repeterte seg selv, og hver scene fikk derfor en unik utforming og en ny location. Her ble det brukt ebay-stæsj, svartmaling, sirup og kitt for å skape noen av de skrekkfylte effektene. I Cloroforms Beach Buns-video ble vi presentert for Bigfoot – en hårete kreasjon hvor en leotard ble brukt som utgangspunkt. Nye effekter med organiske bevegelser ble tatt i bruk i kortfilmen Autumn Harvest, hvor en stang med mekanisme festet til en pall resulterte i en stor, kveilende tunge. I Angst, piss og drid (hvor Wallin ikke var delaktig), ble et blodig strupekutt til ved bruk av et rør fylt med blod og en silikonhals festet utenpå skuespillerens egen hals.

Deres nyeste film, Sister Hell, var seminarets høydepunkt. Dette er en mørk, men morsom kortfilm med mange gode spesialeffekter – når Djevelen stiger opp fra bakken og trekker frem fiolin og trekkspill, utgjør den skumle gipsmasken toppet med horn av hardplast et tilfredsstillende skrekkelement. Denne filmen har en enkel storyline, men er fargerik og utagerende.

Etter en fantastisk gjennomgang av deres prosjekter, har Hana og Wallin bidratt til at FX-seminaret har vært noe av det aller morsomste å være med på under årets Amandusfestival. Hvis dere nå kjenner at det klør i fingrene etter å lage film med kule spesialeffekter, ta en tur i kjøkkenskapet og sett igang!

Why we do film – en dialog med fagfolk

Av Daniel Røste og Sigurd Stigson Kvåle med Media og kommunikasjon ved Gausdal vgs

I en seansen satt til Cafe Stift sine lokaler samlet moderator Lars Ole Kristiansen seg med en rekke filmpersoner for å snakke om deres filminteresse, blikk på film, og deres preferanser. Til stede var Siri Seljeset, Gary Cranner, Eskil Vogt, Patrik Syversen, Izer Aliu, og Henrik Martin Dahlsbakken. Panelet var fra forskjellig sektor i audiovisuell kunst, der de er alt fra regissører, manusforfattere, produsenter, og klippere. Selv med forskjellig grener innenfor mediet, så deler alle en forelskelse til filmmediet.

Alle hadde en tidlig tilknytning til film i livene sine. Der noen leide VHS- kassetter, en så kabel- TV i USA, og en så kino i Frankrike. Uansett så hadde alle rundt bordet en forelskelse med film- mediet, og de falt flatt for det i en ung alder.

Alle hadde en filmatisk tilknyting til Disney, der de fleste dro fram Løvenes konge (1994) som en stor grunn for deres fortapelse, men noen dro fram to gode venner (1981), og spillefilmen 101 dalmatinere (1996), som tidlige filmminner og grunner for å like Disney.

Med tanke på filminteressen så dro de frem filmer som Scorseses Goodfellas (1990), Tobe Hoopers The Texas Chainsaw massacre (1974), og den strømmen med filmer de leide som viktige faktorer i demmes filminteresse.

Blikket

Det ble spurt om hva slags blikk man får på film, når man produserer film selv. De aller fleste mente at et bredere syn på ting, og å dele filmen mer i biter, er vanlig. Man begynner å legge merke til ting man kanskje ikke så før. Men det ble også nevnt at det er viktig å kunne koble dette analyse- blikket av, for å nyte enkelte filmer. Eller så overanalysere man fort filmen, for å finne gullet i møkka.

God film

Alle deltakere i debatten ble spurt om det var en film i de siste årene som hadde satte dype spor hos dem. Mens noen dro fram Hollywood- favoritter som Moonlight (2016) og Manchester by the sea (2016), så ble det også dratt fram franske filmer som Blå er den varmeste farge (2013) og Amour (2012).

Gode norske

Fort etter gode utenlandske filmer, så kom spørsmålet rundt gode norske filmer. Her var det litt mindre prat, men filmene Mannen som elsket Yngve (2008), Reprise (2006), og Det som en gang var (2016) ble dratt fram som gode norske filmer (der representanter fra de to sistnevnte var tilstede i panelet). Her ble det også nevnt at de som jobber med norsk filmproduksjon må ikke være redd for å tøye strikken, og rive ned tabuer. Som det ble nevnt under debatten, så kan man ikke lage en film med 1000 minutters film på en sex scene, som de dro paralleller med Blå er den varmeste fargen, nærmest hadde.

Alle i debatten, var under seansen åpne for spørsmål, og ikke redde for å dele. Alle er dyktige i sine felt, og de alle alle fortjener vår oppmerksomhet i fremtiden.