Høydepunkter fra Cannes 2017

Etter undertegnedes mening er det en svært fortjent vinner, da det uten tvil var hovedkonkurransens høydepunkt for min del. Filmen er hysterisk morsom, og tar et brutalt oppgjør med det skandinaviske samfunnet, vår politiske korrekthet, vår tilbøyelighet til å la ting skje uten å gripe inn, og ikke minst er den et herlig angrep på den elitistiske kunstverdenen. Vi følger danske Christian, som er kunstnerisk leder ved det kongelige kunstmuseet i Stockholm, som en dag blir frastjålet mobiltelefon og lommebok. Han får en besettelse for å få tilbake de stjålne eiendelene, samtidig som han arbeider med lanseringen av en ny og tilsynelatende ambisiøs kunstinstallasjon ved museet, kalt «The Square». Filmen er herlig oppfinnsom, og som tilskuer sitter du både og gleder deg til hva det neste påfunnet blir, samtidig som en også gruer seg litt til å se hva Östlund trekker ut fra våre egne liv. Filmen inneholder nok også årets scene – en performance art for historiebøkene! Filmen har premiere 29. september, så det er bare å merke kalenderen.

Utenom Ruben Östlund hadde festivalen i år flere store navn på lista som hadde skyhøye forventninger knyttet til seg. Størst av alle var kanskje Michael Haneke – den østerrikske filmskaperen som allerede har vunnet to gullpalmer (Det hvite båndet og Amour), og mange lurte på om han nå kunne få sin tredje. Det ville i så fall gjort ham historisk – ingen har noen sinne fått mer enn to. Men Happy End ble nok en for kjølig film for juryen (den fikk ingen priser). Filmen er en fortelling om familierelasjoner og et nihilistisk forhold til livet. Dette er svært mørkt i tematisk forstand, men en film som også oppleves som tammere enn det vi er vant til med Haneke. I filmer som Funny Games, Skjult og Pianolærerinnen blir vi sittende igjen med en følelse av et realt knyttneveslag. Vi skal ha det vondt etter å ha sett en film av den østerrikske mesterregissøren, men hans nyeste bidrag ender dessverre opp med å bli litt kjedelig. For all del, det er fremdeles mye spennende å snakke om, men Happy End er nok langt i fra mesterregissørens beste verk.

Et annet stort navn på lista var Sofia Coppola. Hun har deltatt i hovedkonkurransen kun én gang tidligere, med sin tolkning av Marie Antoinette i 2006. I år fikk hun delta med sin nyfilmatisering av The Beguiled – en historie om en soldat under borgerkrigen i USA, som er skadet og blir reddet inn i et stort herskapshus hvor en liten kostskole for katolske jenter drives. Mannens tilstedeværelse skaper en form for seksuell oppvåkning blant flere av jentene, som fører til både en og annen konflikt. Filmen er uvanlig raskt fortalt til en Coppola-film å være, noe som her ikke nødvendigvis er en positiv ting. Selv skulle jeg nok ønske at filmen hadde tatt seg tid til å utforske de forskjellige karakterene noe mer, og filmens siste halvdel føles ganske forhastet. Samtidig er filmen nydelig filmatisert og forteller en engasjerende historie med et ikke helt lite feministisk tilsnitt. Coppola ble tildelt prisen for beste regissør for The Beguiled.

Årets store samtaleemne og kontrovers under festivalen var at Netflix for første gang deltok i hovedkonkurransen i Cannes med to filmer. Filmene er interessante nok i seg selv, men samtalen dreide seg mer om en konflikt mellom strømmetjenesten og den franske kinobransjen. Kort fortalt går konflikten ut på at Cannes-festivalen ønsker å ha filmer som skal vises på kino i Frankrike, mens Netflix ønsker å legge filmene rett ut til strømming. Et mulig kompromiss kunne vært å ha en liten kinolansering mens filmen samtidig ligger tilgjengelig på nett, men dette har ikke den franske kinobransjen gått med på, siden det sees på som en direkte utfordring av markedet deres. Fransk lovgivning sier dessuten at filmer ikke kan legges ut på strømmetjenester i Frankrike før hele tre år etter kinolanseringen. Like før årets festival bestemte Cannes-festivalen at fra og med neste år vil de kun ta inn filmer som får fransk kinodistribusjon, noe som vil hindre Netflix og andre strømmetjenester fra å delta, slik situasjonen er nå. Det hele endte med at begge filmene ble utsatt for det som kan se ut som sabotasje under deres første visninger: på den ene ble de første minuttene av filmen vist i feil format, og på den andre gikk sceneteppet igjen i det filmen skulle starte (ingen andre filmer opplevde tekniske problemer som dette).

Konflikter og kontroverser til tross: de to filmene, Okja og The Meyorwitz Stories, ble generelt godt mottatt av filmkritikerne, om enn den ene noe mer enn den andre. Bong Joon Ho sin første film etter publikumssuksessen Snowpiercer (2013) er den sjarmerende, politiske og vilt underholdende familiefilmen Okja. Filmen handler om ei sørkoreansk jente, Mija, og hennes bestevenn: ”supergrisen” Okja. Grisen er skapt gjennom genmanipulasjon av et stort, internasjonalt selskap, drevet av en skremmende og kompromissløs leder, spilt av Tilda Swinton. Okja er en del av en konkurranse, og når den skal fraktes fra Sør-Korea til New York, hvor vinneren skal kåres (før den blir slaktet), følger Mija etter, og i den ene heseblesende sekvensen etter den andre får vi følge Mijas ferd for å redde sin beste venn. Filmen går særlig til angrep på kjøttindustrien, og man skal ikke se bort i fra at filmen overbeviser både en og annen kjøtteter til å konvertere til vegetarføde, samtidig som den ikke er udelt i kritikken: Et svært morsomt blikk på dyrevernsaktivitister får også plass i filmen, noe som gjør Okja til en film med mer dybde enn man kanskje skulle tro.

Den andre Netflix-filmen var Noah Baumbachs The Meyorwitz Stories, som omhandler tre søsken og forholdet til deres far. Faren, spilt av Dustin Hoffman, er tidligere skulptør som aldri helt har oppnådd den suksessen han ønsket, og når han blir syk, må barna, spilt av Adam Sandler, Ben Stiller og Elizabeth Marvel, knytte nærmere bånd. Gode anmeldelser til tross, er filmen verken spesielt interessant tematisk eller kunstnerisk, og spilletiden på nesten to timer skaper mye døtid i handlingen. Filmen er en helt grei rett-på-Netflix-film, men etter undertegnedes mening har den ingenting å gjøre i hovedkonkurransen i Cannes. Noah Baumbach har i de senere årene levert noen av sine aller beste filmer – se Frances Ha (2012) og Mistress America (2015) – men The Meyorwitz Stories fremstår som et ubetydelig komma i hans filmografi.

En av de mest omtalte filmene i konkurransen var Yorgos Lanthimos Killing of a Sacred Deer, som jeg dessverre ikke fikk anledning til å se, men jungeltelegrafen rapporterer om en betydelig mørkere og dystrere film enn den greske regissørens forrige film, The Lobster, og er visstnok en favoritt blant mange. Lynne Ramseys siste film, You Were Never Really Here, ble også vist etter at jeg forlot byen, men buzzen skal visstnok være svært god. Begge disse filmene delte prisen for beste manus i konkurransen.

Det er også mange flere filmer å snakke om, både i konkurranseprogrammet og utenfor. Noen godbiter å oppsøke om du skulle få muligheten er The Florida Project, Jupiter’s Moon, L’Amant Double, Good Time og 120 Beats Per Minute.

Selv om Cannes 2017 kanskje ikke kunne tilby et like sterkt program som håpet, kan vi rapportere om at det likevel er mye spennende film å glede seg til fremover, og vi sender selvsagt våre varmeste gratulasjoner til Sverige og Ruben Östlund med verdens gjeveste filmpris.