Sinne på film

Alexander Turpin

Alexander Tupin er utdannet filmregissør ved Den norske filmskolen. Eksamensfilmen hans Generation Mars ble nominert til Student Academy Awards i 2016. Nå er han tilbake for Lillehammer for å lære oss litt om sinne på film. Noe av det første han sier er «Screaming is for losers». Med dette mener han at det er ikke alltid den som skriker høyest i en krangel som nødvendigvis «vinner» scenen. Noen ganger er det det rolige sinnet som er skumlest, da vet man ikke hva som kan skje.

Hva vil karakteren oppnå med sinne?

I løpet av seminaret viser Alexander scener som inneholder sinne fra forskjellige filmer, og med hjelp fra publikum analyserer han hvordan sinne blir brukt. En av filmene han har valgt ut er Whiplash (2015) av regissør Damien Chazelle. Scenen går ut på at Andrew (Miles Teller) skal spille trommer, men bandlederen Fletcher (J.K. Simmons) avbryter ham stadig og sier at tempoet hans er feil. Uten å avsløre for mye, ender scenen med at Fletcher kaster en stol mot en mildt sagt overrasket Andrew. I plenum finner vi ut at det fysiske sinnet utløper seg ved at Fletcher kaster stolen, han roper og kroppsspråket er hissig. Men hva vil karakteren egentlig oppnå ved dette? Jo, kanskje er det å gjøre Andrew bedre til å spille trommer, han vil motivere eller Fletcher bruker det kun som en hersketeknikk. Deretter stiller vi oss spørsmålet om det ligger noe enda dypere grunn for sinnet hans. Vi konkluderer med at det kan være stress, lidenskap, perfeksjonisme eller igjen; makt/nytelse.

Fullsatt sal er godt å se!

«Screaming is for losers»

Et annet filmeksempel Alexander bruker, er fra Heat (1996) av Michael Mann med Al Pachino i rollen som Lt. Vincent Hanna. Det er to scener vi analyserer, den første er Pachinos rollekarakter i møte med en annen mann. Denne mannen har ikke gjort det Lt. Vincent Hanna har bedt om, men når han skriker og hoier er ikke den andre mannen skremt. Først når Lt. Vincent Hanna er helt rolig og sier at de skal møtes igjen, blir den andre mannen redd.

Med den forrige scenen i bakhodet fremstår Lt. Vincent Hanna som er person uten kontroll på sinnet sitt, han skriker og lager mye leven, men det betyr ikke nødvendigvis noe. I den neste scenen vi fikk se, kommer Lt. Vincent Hanna hjem til kona si, som er der med en elsker. Elskeren vet ikke at kona har en mann, så han blir tydelig ukomfortabel og er synlig redd for Lt. Vincent Hanna. I kontrast til elskeren er kona helt rolig, hun kjenner mannen sin nok til at hun vet at hoiingen og skrikingen er overdrevent. Igjen kommer vi tilbake til «screaming is for loosers». I stedet for å banke opp elskeren, går det hardt utover TV’en som står i stuen, men Hanna oppnår ikke noe ved å skrike og ødelegge tingene rundt seg.

Alexander i samtale med publikum.

Troverdig sinne på film

Noen ganger finnes det ikke et mål ved at karakterene viser sinne, de må rett og slett bare få utløp for noe. Men, for at sinne skal virke troverdig på film eller TV er det lettere å ha et slags mål for hvorfor man er sint, eller at man kan rette sinnet mot noe. Noen ganger kan det være lettere å vise sinne i en slags eksplosjon, hvor man går løs på noe – uten at det hjelper til å løse det underliggende problemet.