Widescreen, CinemaScope og sorte felter

Widescreen, CinemaScope og Academy Ratio

Du kjenner sikkert til begrepet widescreen – et begrep som i stor grad ble populært da TV-skjermene gikk fra å være små og firkantet, til å bli store og brede på begynnelsen av 2000-tallet.

Det vanlige widescreen-formatet omtales også ofte med de litt mystiske tallene 16:9, som egentlig bare betyr at bilderammen har 16 enheter i bredden og 9 enheter i høyden. Deler vi 16 på 9 får vi tallet 1,78.

Hvis du tar opp video i HD-kvalitet – som de fleste kameraer i dag gjør – har bildet 1920 piksler i bredden og 1080 piksler i høyden. Deler vi de to tallene med hverandre, får vi også 1,78, som altså betyr at HD-video i dag tar opp i Widescreen 16:9 (16:9 er bare en ryddigere måte å skrive 1,78:1). Vanlige TV-programmer har i dag dette som standard.

Alt dette går ganske av seg selv med moderne kameraer, mobilkameraer og vanlige redigeringsprogramvare, men det finnes også andre formater som kan være nyttig å vite om.

På kino ser vi ofte filmer som har et enda bredere format enn 16:9. Her brukes ofte betegnelsen CinemaScope. Dette er egentlig et litt upresist begrep, ettersom det egentlig var navnet på en type filmrull som ble brukt til å ta opp filmer i bredformat. Men selv om filmrullen i dag ikke lenger brukes, har navnet blitt stående, og er en populær samlebetegnelse kinofilmens aller bredeste format.

Når det gjelder dette formatet, varierer størrelsesforholdene mye. Her finnes en hel skog full av tall og formater, som alle egentlig er såpass like at vi egentlig ikke ser stor forskjell. Grunnen til at forholdene varierer sånn er at både kameralinser, rettigheter og tradisjoner er forskjellige fra produksjonsselskap til produksjonsselskap.

Det mest kjente – og det som den opprinnelige CinemaScope-filmrullen brukte – er nok det som har 2,35:1, altså der bredden har 2,35 enheter og høyden har 1. Hvis vi tar opp i full HD og har 1920 piksler i bredden, vil det si at høyden er 804 piksler.

I de senere årene har vi også sett en trend i at det gamle academy-formatet har blitt mer og mer populært, særlig i kortfilm, musikkvideoer og indiefilmer. Dette er egentlig bare en tilbakegang til de gamle 4:3-bildene, der bildet er nesten kvadratiske. Dette var det opprinnelige formatet som ble brukt i filmruller, og ble derfor en standard som er videreført i

Denne videoen fra Fandor gir et litt mer historisk perspektiv på formatene, og hvorfor 4:3 har blitt mer trendy i det siste.

Hvilket format skal jeg bruke?

Å velge størrelsesformat på bildet er et kunstnerisk valg på lik linje som alle andre valg du gjør for filmen din. Noen filmer gjør seg best i det store og brede formatet – skal du gi inntrykk av noe stort og flott, noe episk, så kan scope være tingen. Hvis filmen også skal vises i en kinosal, kan det være ekstra fint å få utnyttet hele lerretet. Skal filmen derimot gi et mer intimt uttrykk, der vi ligger tett på rollefigurene, kan det hende at vanlig widescreen 16:9 er like fint. Det gamle academy 4:3-formatet brukes sjeldent i dag, men kan være med på å gi filmen din et mer stilisert, symmetrisk uttrykk, som også kan være et fint kunstnerisk valg.

Med digitale hjelpemidler kan du også eksperimentere i det smale og brede, og du kan lage nye formater som passer best for akkurat ditt visuelle uttrykk. Etter at alle har fått tilgang til videokamera på mobilen, ser vi for eksempel også mye bruk av såkalt stående video, der 16:9-formatet er snudd 90 grader (noe som i et filmperspektiv ikke alltid gjør seg like godt, men som likevel kan gi noen fine effekter).

For de aller fleste som lager kortfilm vil standardinnstillingene med widescreen 16:9 være mer enn bra nok, og du slipper utfordringer med letterboxing og datatap (som forklart nedenfor), men om du er bevisst på hva slags uttrykk du ønsker å få frem og at du har en formening om hvilke steder filmen skal vises, kan du gjerne eksperimentere med filmmediets mange størrelsesforhold.

Hva er letterbox?

Enkelt forklart er letterbox det sorte feltet som er utenfor selve filmbildet, men som fortsatt er med i videofilen. Dette gjør at videofilen inneholder et stort, sort felt som ikke inneholder noe innhold men som likevel gjør filstørrelsen større.

I de fleste sammenhenger har ikke dette så mye å si, og de fleste avspillere på nett, samt de fleste TV-skjermer, vil vise dette sorte feltet uansett (YouTube har nyli. En utfordring blir likevel at det sorte feltet vil tolkes som en del av videofilen, det vil ta opp data og datakraft i eksporteringen, og hvis videoen er mye komprimert, kan letterboxene og bildet mikses sammen, noe som ikke er spesielt fint.

Hvordan gjøre scope riktig?

I stedet for å ha de sorte feltene med i videofilen, kan du heller gjøre videofilen riktig i utgangspunktet, sånn ut du får mest mulig levende bilder igjen for videofilene dine.

Bruker du Adobe Premiere Pro til å redigere video, kan du enkelt gå inn i Sequence settings (i Sequence-menyen), og endre om på størrelsesforholdet ditt.

Når du redigerer video med disse innstillingene, vil størrelsesforholdet være riktig fra start, og den ferdige videofilen vil ha det riktige størrelsesforholdet bygget inn sånn at all datakraft går til å gi best mulige bilder der det faktisk er bilde. I tillegg vil videofilen tilpasse seg til skjermer i forskjellige størrelse, sånn at du alltid får mest ut av skjermflaten.

Her bruker vi Adobe Premiere som eksempel, men du har mulighet til å gjøre disse innstillingene manuelt selv med de fleste halvproffe videoredigeringsprogrammer.

Denne YouTube-videoen fra EposVox går grundig inn på problemene (og frustrasjonene) ved å ikke gjøre dette riktig, og viser deg også flere formater og mulige løsninger i Premiere.