Vi har vært tilbake på verdens mest kjente filmfestival, og har sett mange spennende filmer. Programsjef Eivind Nordengen gir oss her sitt reisebrev med noen av sine filmobservasjoner.
Jeg har på nytt vært i Cannes, og sett mye spenennde film. Her er noen utvalgte observasjoner fra årets utgave. De fleste filmene som nevnes her vil sannsynligvis dukke opp på festivaler og kinoer i Norge i løpet av det kommende året. Sjekk også topp 10-listen nederst i artikkelen.
Cannes-festivalen kan være forvirrende, og man må gjerne ha vært der noen ganger for å ha full oversikt over alle de forskjellige programmene og seksjonene. Vi skrev denne saken for to år siden, hvor du finner en god oversikt over hva som er hva.
Norsk suksess
Det er alltid stas når Norge er representert i Cannes, og det begynner nesten å bli en vane med norsk film i programmet på en eller annen måte. Kortfilmen til Johanna Pyykkö The Manilla Lover, deltok sideseksjonen Director’s Fortnight i 2019, 2020 ble som kjent avlyst pga pandemien, Verdens Verste Menneske tok Cannes med storm i 2021, Syk Pike, av Kristoffer Borgli, deltok i sideseksjonen Un Certain Regard i 2022 og Eivind Landsvik sin kortfilm Tits deltok i den offisielle kortfilmkonkurransen i 2023 (samt norske Marlene Lyngstad med eksamensfilmen Norwegian Offspring i studentfilmkonkurransen, dog representerte den Danmark).
I år var det Halfdan Ullmann Tøndel som fikk vise sin langfilmdebut Armand i Un Certain Regard (som er divisjonen under hovedkonkurransen). Filmen er et intenst kammerspill inne på en skole, der foreldre og lærere skal diskutere en hendelse som kan ha skjedd blant barna og hvilke konsekvenser det skal medføre. Filmen blir dog noe helt annet enn en vanlig foreldresamtale, og er laget på en svært kunstnersisk spennende måte. Renate Reinsve storspiller i hovedrollen, sammen med blant andre Ellen Dorit Pettersen, Øystein Røger, Thea Lambrechts Vaulen og Endre Hellestveit.
Filmen ble tatt i mot med stående applaus i mange minutter etter den var ferdig, og den endte også opp med å få den prestisjetunge Camera d’Or-prisen, som er en egen pris for beste førstegangsfilm på festivalen. Det er første gangen en norsk film mottar denne prisen, så her har vi et nytt stjerneskudd på gang i norsk film.
Tøndels studentfilm Fuglehjerter fikk prisen for beste lyd under Den norske studentfilmfestivalen i 2015, festivalen var forløperen til det som i dag er Amandus Blikkfang.
God nordisk deltakelse
Utover Armand var det også god nordisk representasjon på festivalen. Svenske Magnus von Horn (som tidligere har regissert filmene Efterskjelv [2015] og Sweat [2020]), deltok i hovedkonkurransen med Pigen med Nålen; en vond skildring av hvordan man i København på tidlig 1900-tall måtte forholde seg til å få et uønsket barn, skildret i en stil som minner om tysk ekspresjonisme (tenk Dr. Caligaris Kabinett eller Nosferatu). Ubehagelig, men samtidig vakkert skildret.
En film som også både er vond og vakker, er islandske When The Light Breaks, av Rúnar Rúnarsson – en rørende film om en gruppe ungdommer som mister en de er glad i, og hvordan det påvirker relasjonene dem i mellom i ettertid. Godt spilt og medrivende fortalt på relativt kort spilletid.
Svensk-iranske Ali Abbassi er virkelig ikke redd for å prøve ut nye ting, og etter å utforsket fabeldyr i Grensen (2018), laget krim i Teheran i Holy Spider (2022), har han endt opp med å lage en slags biopic av de yngre dagene til Donald Trump. Filmen The Apprentice er en ganske utrolig satire om finansverden på 70- og 80-tallet, og gir oss en ordentlig «villain origin story» som kanskje er med på å skape en forståelse for hvordan Trump ble som han ble. Det er på ingen måte en fordelsaktig film for den tidligere amerikanske presidenten, og det er allerede store kontroverser rundt filmen. Men filmen er svært underholdende og også kunstnerisk interessant laget, med særlig bruken av forskjellige kamerateknikker som gjenspeiler tiden det skulle foregå i. Man blir sittende igjen og ønske seg mer, og det var nok de to timene som gikk raskest på festivalen.
Ønsket om skjønnhet
Fokuset på skjønnhet – eller ønske om skjønnhet, har vært en liten gjenganger på festivalen. Det mest ekstreme bidraget på festivalen er signert Coralie Fargeat med filmen The Substance. Filmen er kanskje noe av det drøyeste jeg har sett på kinolerretet på lenge. Demi Moore spiller en skuespiller/modell i Hollywood som har begynt å komme opp i årene. Hun har ikke lenger den ungdommelige skjønnheten hun en gang hadde, og får sparken fra trenings-showet hun leder på TV. Plutselig får hun tilgang på en mystisk teknologi som gir henne muligheten til å gjenoppdage ungdommen. Dette stoffet gjør at hun kan skape en slags yngre klone av seg selv (spilt av Margaret Qualley), som hun ukentlig veksler mellom å «være i». Men blir fristelsen for stor til å bare bli værende i den yngre versjonen for stor?
Måten filmen skildrer overgangene mellom ung og gammel og hvordan den eldre kroppen stadig foreldes og ødelegges på de grusomste måter vil garantert være noe av det villeste du ser på kino det kommende året, og det er greit å være forberedt på at det blir mye blod, gørr og kropper i forskjellige formasjoner. Dette er en form for body horror, men også gjort som en satire på dagens utseendefokuserte samfunn, der det også blir mye humor. The Substance er helt klart det mest minneverdige filmen fra årets Cannes-festival.
En annen kroppsfokusert film, men på en ganske annen måte, er Emilia Perez. Filmen er av alle ting slags meksikansk kartellfilm, laget som musikal og med et plott som tidvis minner om Mrs. Doubtfire. Vi møter forsvarsadvokaten Rita (Zoe Saldana) som er lei av å jobbe med samme kjipe sakene, før hun støter på den fryktinngytende kartellbosen Juan Del Monte (Karla Sofía Gascón), som har et ganske ukonvensjonelt tilbud: Han vil skifte kjønn, og komme seg vekk fra det kriminelle miljøet han er en del av, og trenger hjelp av Rita for å organisere det og holde det skjult. Resultatet blir den flamboyante Emilia Perez. Men hvordan går det når hun møter på barna sine og den tidligere kona (Selina Gomez)?
En filmskaper som tar skjønnheten nærmest helt bokstavelig og har en hel film fokusert rundt dette, er Paolo Sorrentino med Parthenope. Filmen følger livet til den nærmest mystiske unge kvinnen som bærer filmens navn (Celeste Dalla Porta), i Napoli på 60- og 70-tallet. Filmen føles mer som en reise der vi glir inn og ut av små episoder, heller enn en tradisjonell historie. Det er utrolig vakkert skildret, men med en tydelig melankolsk undertone: Hovedpersonen blir beundret av alle, men greier aldri helt selv å være en del av miljøet og samfunnet rundt seg, og blir selv en observatør på omgivelsene rundt seg.
Amerikanske fall og amerikansk til topps
En av filmene det var knyttet stor forventning til, var mesteren Francis Ford Coppolas storverk Megalopolis. Dette skal ha vært hans drømmeprosjekt i 40 år, og han har brukt helt svimlende mye penger på filmen (i stor grad finansiert på egenhånd).
Filmen er en slags fortelling om romerriket, satt til et litt futiristisk New York (omdøpt til New Rome). Her møter vi en vitenskapsmann (Adam Driver) som har funnet opp et nytt stoff som vil revolusjonere måten vi bygger hus og skyskrapere på. Men han er i konflikt med byens borgermester (Giancarlo Esposito), som har andre visjoner for byen. Han får etter hvert en relasjon til datteren til borgermesteren (Nathalie Emmanuel). Vi møter også Aubrey Plaza som en journalist som gifter seg med byens rikeste bankmann (Jon Voight) for å ta over imperiet hans, der en gal og radikalisert Shia LaBeouf også blir en brikke i spillet.
Filmen er delvis en slags film noir, med tydelige referanser til den art deco-pregede Metropolis (Fritz Lang, 1927), men vel så mye er det også en slags Batman-film (i alle fall hvis man ser til 90-tallsversjonene), bare uten lynvingen selv. Det er derfor en utrolig visuell og tydelig påkostet smørje av en film, som både er imponerende og nærmest latterlig på samme tid. Det er en film som både er en katastrofe og samtidig lykkes i å være et kompromissløst kunstverk samtidig. Får du sjansen til å se den, er det absolutt anbefalt, men legg forventningene om et nytt mesterverk ala Gudfaren og Apokalypse nå! langt til siden.
Også ganske mislykket, og vesentlig mindre kuriøst, var David Cronenberg sin The Shrouds, om en mann som har mistet kona si og bearbeider sorgen gjennom å lage et hypermoderne gravsted hvor han kan overvåke restene av kroppen hennes som gradvis råtner bort. De siste filmene til mesteren bak klassikere som Videodrome (1983), The Fly (1986), Crash (1996) og A History of Violence (2005), har vært mer for spesielt interesserte, og The Shrouds faller helt gjennom for min del. Filmen er verken godt spilt, godt regissert, fotografert eller skrevet, og har et ganske latterlig premiss som kanskje kunne fungert bedre dersom de øvrige elementene hadde vært gjort på en mer vellykket måte.
Paul Schrader, som de siste årene har hatt en ganske god vind med filmer som First Reformed (2017) og The Card Counter (2021), mislykkes også totalt med Oh Canada. Med Richard Gere, Uma Thurman og Jacob Elordi på rollelisten, var det mange som hadde forventinger til denne, men filmen blir en alt for uinteressant fortelling om en eldre mann som ser tilbake på sine yngre dager gjennom et dokumentarfilmopptak.
En amerikansk film (de to forrige nevnte var canadiske, men vi definerer det som amerikansk i denne sammenheng), som derimot lykkes svært godt, var Sean Baker sin Anora. Dette var filmen som også endte med å ta festivalens gjeveste pris, Gullpalmen. Baker har bemerket seg som en filmskaper som forteller hjertevarme historier om de som står litt på utsiden av samfunnet. I The Florida Project (2017) husker vi barna som lekte i skyggesidene i utkanten av Disney World, og i Red Rocket (2021) møtte vi en avdanket pornostjerne som dro tilbake til hjemstedet der ingen egentlig ville ha ham. I Anora følger vi sexarbeideren Ani (Mikey Madison) som møter en ung russisk klient (Mark Eydelshteyn), som hun ender med å gifte seg med. Det viser seg at han er sønn av en oligark, og de styrtrike foreldrene er slettes ikke interessert i å ha en stripper inngiftet i familien. Dette fører til en energisk og tidvis hysterisk morsom film som vi aldri helt vet hvor ender. Anora kommer definitivt til å bli en kinosuksess når den kommer på norske kinoer.
Min topp 10-liste fra Cannes
Med litt utdypende kommentarer om filmene som ikke allerede er omtalt.
- The Substance
- The Apprentice
- Armand
- When the Light Breaks
- Anora
- Parthenope
- The Story of Souleymane
En engasjerende og intens film om et sykkelbud fra Guinea, som prøver å overleve i Paris, mens han søker asyl til Frankrike. - Pigen med Nålen
- Emilia Perez
- Christmas Eve in Miller’s Point
Hvordan er det egentlig å feire jul i en amerikansk storfamilie på starten av 00-tallet? En komedie med stor nostalgifaktor for alle som har et forhold til amerikansk jul fra TV og filmer fra 90- og 00-tallet.
Andre filmer som også er verdt å merke seg: Wild Diamond, Kinds of Kindness, All We Imagine As Light, Bird og Megalopolis.