33rd festival
01–04 April 2020
  • Norsk
  • Amandus INPUT

    Portrett: Hvordan er det å være nominert til en Amanda-pris?

    Simon Gjerde Tonev vant i fjor publikumsprisen på Amandus – Lillehammer Internasjonale Studentfilmfestival. I år er han nominert igjen, denne gangen i kategorien Amandus UNG. I dette intervjuet forteller han hvordan det føltes å vinne en pris, og gir samtidig noen tips til alle de som er nominert til en kategori under festivalen i år.

    Hvem er du?

    Jeg er halvt norsk og halvt utlending med ekstremt høye ambisjoner, og en brennende lidenskap for kunsten å fortelle historier gjennom film. Jeg er en gammel sjel i ung kropp, med den sære interessen for det som er ansett som eldgammel musikk og film. Det er noe med sjarmen i det. Opprinnelig fra en liten øy på Sunnmøre, som kalles for Hareid. Bor for tiden i Bergen.

    Når og hvorfor startet du med film?

    Jeg var 9 år, overvektig, og inspirert av gammel klisjefylt action film da jeg plukket opp kameraet for første gang sammen med to venner. Venner, familie og bekjente kalte fascinasjonen en fase, og det var det for de to andre vennene, men jeg hadde oppdaget mitt kall. Fra og med da visste jeg at det var dette jeg ville ta sikte på å drive med for resten av livet. Det er min lidenskap.

    Hva gjør du nå?

    For øyeblikket jobber jeg hos KIND Conceptual Branding i Bergen som driver med utvikling av merkevarer, både nasjonalt og internasjonalt. Der jobber jeg som fotograf og filmassistent sammen med ekstremt dyktige mennesker. KIND har gjort arbeid for Santander, Lerøy, Adams Matkasse, Friele, 7 Fjell og en rekke andre kjente merkevarer.

    Hvilke ambisjoner har du? Veien videre.

    Mediebransjen er en tøff og på mange måter en slu og sleip bransje. Man møter motstand hele tiden, men jeg har stor tro på at man virkelig kan få til det man vil om man søker det av hele sitt hjerte. Klisje, men jeg ønsker ikke å slå meg til ro med noe jeg ikke er fornøyd med. Veien videre er å jobbe hos KIND, men etterhvert tar jeg turen til filmstudier. Om jeg i fremtiden må lage en film i uken for å få nok til brød, så er det likevel det jeg har lyst til å holde på med.

    Hva er din drømmefilm?

    Jeg gir ikke fra meg en uferdig idé, men jeg kan forsøke å beskrive den i mer generelle trekk. Drømmefilmen har sterke følelser å formidle. Den har en litt uortodoks struktur, og lar ikke publikum forutse retningen på filmen. Den har mening, og et budskap som vil sette spor. Den er underholdende; publikum vil le og gråte. Musikken er fyldig, og med sjel. Det er sånn jeg vil beskrive min drømmefilm.

    Hvilken film vant dere Amandus publikumspris med i fjor?

    Filmen het The Letter og handlet om en overlevende soldat etter et tapt krigsslag, og hans familie som satt hjemme i håp om å se sin far vende tilbake. Med et budskap som hat, medmenneskelighet, og kjærlighet, med mål om å kunne vekke tanker hos publikum og hvordan de ser på de internasjonale situasjonene vi står ovenfor i dag. Brevet som blir lest opp er også basert på 10 bibel-vers fra det nye testamentet, tolket og omformulert for å passe filmen.

    Hvordan kom du frem til den ideen?

    Ideen til den kortfilmen kom hele 2 år før fullførelsen, og oppstod som et stort ønske om å uttrykke en frustrasjon over konfliktene som foregår rundt om verden i dag, og som de også dessverre alltid har gjort. Det er ikke mye utslagsgivende jeg kan gjøre fra Sunnmøre, men om jeg kan lage en film som har evnen til å vekke følelser og tanker hos om bare et fåtall mennesker, så vil jeg se på det som en suksess.

    Hvordan var prosessen?

    Prosessen var lang og tung. Utvikling av konseptet, første og andre utkast av manus, samling av rekvisitter, «ansetning» av folk både bak og fremfor kamera ble gjort hele to år før filmen ble ferdig. Filmen ble lagt på is på grunn av en dokumentarfilm om en krigssegler som skulle klaffe med 70 års jublieet av krigens slutt. Det var veldig bra for alle parter. Filmen ble bedre, vi alle modnet oss, de som ikke var engasjert nok ble erstattet, de dyktigste ble igjen, og vi oppdaget Amandus på rett tidspunkt. Innspillingsprosessen var utrolig tung, og krevde en hel del selvdisiplin for å holde ut dagene.  Det var orkan to helger på rad da vi filmet ved en gammel fangeleir langs Sunnmørsk kyst med piskende regn – det er absolutt ikke noe kose-vær. Jeg er utrolig stolt over skuespillerne og folkene jeg hadde med meg bak filmen.

    Hvordan var det å vinne publikumsprisen?

    En magisk opplevelse, som absolutt ga ny gnist, glød og motivasjon til å søke nye opplevelser og kunstneriske prosjekter. En fantastisk følelse, for når man skaper en film så er det ikke sikkert at folk liker den. Det er form for bekreftelse, og aksept som man føler. Vi lagde filmen, det er vår baby, og babyen vår klarte å gå. Utrolig deilig følelse.

    Hvordan opplevde du festival som deltager og nominert?

    Festivalen er en fantastisk opplevelse å få med seg. Er man filmentusiast, om man lager selv eller bare liker å se, så glir man rett inn. Man møter så utrolig mange dyktige, lidenskapelige mennesker som man knytter kontakt med. Ikke minst, knyttes det sterke bånd. Folk tar alle referansene, som kjæresten ellers må lide seg forundret igjennom.

    Tror du Amandus er viktig for unge filmskapere? Hvorfor?

    Ikke bare tror jeg at Amandus er viktig for unge filmskapere. Jeg vet. Dette er en arena hvor filmskapere kan samles og utvikle interessene sine. Det er et viktig sted for sultne filmskapere. Alle blir som en familie med engang, for alle er på samme bølgelengde. For alle som søker et fellesskap med andre mennesker som har de sammen interessene, så er dette virkelig stedet.

    Årets tema er ytring. Fokuserer på likestilling. Synes du dette er et viktig tema?

    Vi er alle mennesker, gutter og jenter, kvinner og menn. Kjønn skal ikke stå i veien og styre for hvem som får fortelle en historie eller ikke. Det er utrolig viktig å belyse, ikke bare i filmbransjen, men også samfunnet ellers. Vi mennesker er alle forskjellige og vokser opp med forskjellige syn og perspektiv, og har prosessert helt ulike erfaringer. Filmbransjen burde inkludere alle, uavhengig av kjønn, for film er ikke bare en industri, men en del av ytringsfriheten vår, et verktøy tilgjengelig for alle. Som penn og papir.

    Du er nominert i år også. Til hvilken pris?

    Amandus UNG med filmen Porcelain.

    Kan du fortelle litt om filmen?

    Filmen er har et poetisk og stemningsfullt preg, og er en eksperimentell kortfilm om en jente som på bakgrunn av hennes erfaringer, har falt helt ut av samfunnet og som lar seg lede av de mørke og grumsete fristelsene verden har å by på. Filmen forsøker å utforske temaene fasade, frihet, og dop.

    Har du noe tips til hvordan andre lovende kan komme seg opp og frem?

    Å ha troen på deg selv, hent frem din flammende lidenskap for filmfortelling, og ikke sammenlign deg med andre. Ikke vær som alle de andre. Og overhode ikke ha tanker om at dette vil aldri gå, fordi da har du allerede gitt opp, og da har du allerede tapt. En «sikker jobb» finnes ikke, så hvorfor ikke ta sjansen? Vær høflig, vær hyggelig, ta initiativ, bli igjen og jobb lenger når de andre går, ikke spør om gratis mat, og viktigst av alt, tenk på kollegene dine – for film skapes ikke alene. Hold deg på jorden, og ikke benytt filmmediet til en personlig dyrkelse av eget ego. Film smaker best når det er gjort med glede.

    Noen tips til nye deltakere om hvordan å oppleve festivalen?

    Stå opp tidlig, legg deg sent, få med deg mest mulig, hils på flest mulige folk. Ikke sitt med folk du kjenner, sett deg med folk du ikke kjenner. Ikke ta deg selv så seriøst, tillatt deg selv å dumme deg ut. Skap et godt førsteinntrykk, og ikke på den stive måten vi alle tenker på, men gjør noe kult. Repeter navnene til de du hilser på, når du hilser på dem, så du ikke glemmer det med engang. Ikke knip i hånden for tidlig, heller litt for sent. Har du også klamme hender? Gå med hansker, og spis godt med mat! Kos deg.